Soleibotntind har antagelig navnet sitt fra issoleie. Norges høystvoksende blomst som man kan finne på toppen av Galdhøpiggen. Den kommer i både gule og hvite blomster. Mens resten av Hurrungane er mest kjent for sin villskap, er Soleibotntind kanskje mest kjent for å være en enkel 2000 meters topp. Man kjører fra Turtagrø mot Årdal. Den kortsetste ruta er å kjøre frem til bommen, men da er det litt mer krevende å komme seg opp det første skaret, og man må krysse elva både på veg opp og ned. Det gjorde vi. Det noe enklere, men litt lengre alternativet er å stoppe en kilometer nermere Turtagrø og gå flanken mot Lauvnostind først, før man svinger opp mot Soleibotntind når man når denne.

Denne turen ble gått sommeren 2006 sammen med Marthe. Godt shortsvær når vi startet, godt med mat og drikke og isøks hadde vi med. Isøks var unødvendig å ha med seg, men jeg hadde en baktanke om noen sekundærtopper, og der kunne det være noen snørenner som skulle krysses. Det første skaret er litt bratt, så flater det ut og slak ur det meste av fjellet, før det blir noe brattere mot slutten. Ca 50 høydemeter fra toppen er det antydning til luftig og litt klyving, før toppen flater ut. Østover er det utsikt mot Dyrhaugsryggen og Skalgastølstindane med storen som den mest markante.

Sørover ser man Austbotntind og Sørøstover Ringstind.

Soleibotntind har tre sekundærtopper. Nordre krever klatring fra Soleibotntind, men kan nås enkelt fra Lauvnostind. Søre Soleibotntind 2049 moh er en egen topp på ryggen mot Ringstind. Denne kan gjøres uten sikring, men det er krevende klyving. Jeg gikk denne, mens Marthe dinglet med beina på hovedtoppen. Fra hovedtoppen må man ned i et dypt skar med mye løs ur, før man må opp på tilsvarende på andre siden. Mens jeg gikk her blåste det opp, og det kom både regn og tåke. Da jeg kom tilbake fikk jeg tydelig beskrevt at lyden av fallende stein i tåka ikke akkurat skaper en trygghetsfølelse. Søndre har også en egen sekundærtopp; Sørøst for Søndre Soleibotntind 2020 moh. Denne har kun en primærfaktor på 20 meter og regnes ikke med som en av de 300 over 2000.

Turen opp tar omlag 3 timer, mens turen ned tar omlag 2. Nedover måtte vi igjen krysse elva ved det nederset skaret. Vi kunne selvsagt ha gått en liten omveg og tatt vegen over, men Marthe valgte å krysse elva uten sko