Fanaråken sett fra Steindalsnosi. Skagstølsryggen bak, deretter Dyrhaugsryggen.
Fanaråken ligger som et hjørne av Sognefjellet, mellom Steindalsnosi lenger nord og Skagastølsryggen lenger sør. I 1862 var Ibsen som et ledd i sin tur fra Lom til Luster innom Fanaråken. Det var nok på denne turen han gjorde research til Peer Gynt som kom ut to år senere. Ibsens kommentar om Fanaråken skal ha vært: «Gå aldri dit!».
Den enkleste og korteste vegen til Fanaråken starter ved Turtagrø på 868 moh, inn Helgedalen og følger stien opp. Dette er også traseen for løpet Fanaråken opp, som strekker seg over 8,4 km og 1200 høydemeter.
Vår tur til Fanaråken var et ledd i en firedagerstur. Fridtjov Fremstad, Bjørn Bye og jeg hadde fredag kveld midt i juli 2001 startet ved Turtagrø, og overnattet på hytta på bandet. Lørdag gikk vi ned en ikke lenger merket sti ned i Midtmaradalen. Ned i dalen her er det egentlig sikringsbehov, og noe tau var hengt opp som man kunne benytte. Dette er jo lite sikkert, da tau du ikke har festet selv skal du ikke stole på. Disse tauene er nå fjernet, slik at eventuelle turgåere ikke skal tro at Turistforeningen eller andre legger opp til at det skal gås her. Like fullt er det en fin tur hvis man vet hva man gjør. Etter en lang marsj gjennom Midtamaradalen og deretter Utladalen i sol og shortsvær kom vi opp til Skogadalsbøen. Herfra gikk vi søndag morgen nordover mot Fanaråken i tett skydekke og kaldere vær. Dette er en grei tur i pent vær. Utover dagen blåste det opp med regn. Etter vært som vi vant høydemeter gikk nedbøren over til snø. De siste kilometerne inn mot Norges høystliggende turisthytte gikk vi fra løypestikke til løypestikke med null sikt. Jeg vil anta at vinden på toppen var opp mot liten storm, da det var vanskelig å holde seg oppreist. Snøstorm midt i juli er bare å regne med i den norske fjellheimen.
Dårlig vær, men godt humør på toppen. Null utsikt. Fridtjov Fremstad, Torger Kjeldstad, Bjørn Bye
Treretters middag i en varm stue er fantastisk i over 2000 meters høyde når vinden hyler og nedbøren slår mot vinduene. Det sies at det er overskyet på toppen her 300 dager i året, slik var det også når vi gikk til bords. Utover middagen stilner vinden, og med ett så slår solen igjennom og et fantastisk skue åpner seg opp. Alle til middag løper ut og får med seg åpningen. Ett kvarter etter lukker hullet seg igjen, og showet er over. Et av de mest fascinerende synene her er utsikten ned i Årdal, og det jeg mener er fjorden. Her har vi altså utsyn ned de 2000 høydemeterne vi er ute etter.
Dagen etter hadde vi en lett tur ned i Helgedalen og tilbake til Turtagrø. De første 4 kilometerne er bratte, hvor man går ned 1000 høydemeter, før det hele avsluttes med 4-5 km på veg i slak nedoverbakke.
Få topper har har en så fasinerende profil som Store Ringstind. Når man har vært på mange av toppene i Hurrungane, så er det Ringstind sammen med Storen som er mest forlokkende.
Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen
Ringstind gås best på senvinteren.- Da er det fremdeles så mye snø at man kan gå på ski inn Ringsdalen, samtidig som snøen er lite rasfarlig. Det var også min og Fridtjov Fremstads plan, når vi sent fredag 03.05 i 2012 la oss inn på Turtagrø.
Når Sognefjellet åpnes rundt 01.05. er brøytekantene fasinerende høye
Lørdag morgen er det en kort kjøretur på veien mot Årdal, før vi stopper sammen med en klynge med andre biler. Det er flere som skal på tur. Værmeldingene er ikke helt med oss, men det er mulig at det kan åpne seg opp en luke litt senere på dagen. Klarvær er en forrutsetning for å gå på Ringstind. Spesielt når man skal kjøre ned, må man vite hvor man skal og hvor man ikke skal.
Innover Rinsgdalen blir været bare dårligere, vinden øker og det tar til å snø. Lengst inne i dalen starter stigningen. Her går man et stykke til venstre for enden av dalen for å unngå snøfondene som henger utover rett i mot. Videre er planen å bak disse fondene, men foran en annen mindre topp. Her ser det fra innerst i Ringsdalen luftig ut. Forbi dette stykket skal man svinge opp til høyre og da kommer man inn på den 45 grader bratte siden, som er flat og fin å kjøre ned på. Her vi sliter er snøen bløt og tung, og det tar bra på med tungt utstyr. Fridtjov går med fjellski og feller, jeg med telemarkski og feller. Turen hadde nok vært lettere hvis vi hadde investert i nytt randonee utstyr. Men vi tenkte at folk har gått her på ski, lenge før randonee ble et begrep.
Lunsj over Ringsdalen. Været ser bra ut nordover, men sørover mot Rinsgtind blir det bare værre
Vi setter oss ned opp på brekanten over Rinsgdalen og tar lunsj. Været er dårlig, vi er slitne og ser at skyene og vinden pakker Ringstinden inn. Det er ganske klart for oss at vi ikke kommer opp på Rinsgtind denne gangen. Vi møter også et par svenske karer med mye bedre ustyr enn oss som kommer kjørende ned. De har ventet i flere timer litt lengre oppe, men har nå gitt opp.
Sore Rinsgtind viser seg ikke fra sin beste side
Her vi sitter og blir enige om at vi ikke kommer opp ser vi ikke toppen av Ringstind lengre. Ringstind er ikke en veldig krevende topp, men det er veldig væravhengig om man kommer opp eller ikke. Dessverre er det slik at når man bor på østlandet og de fleste toppene er en dagsreise unna, så må man planlegge turene uavhengig av været. Rinsgtind kom vi ikke opp på denne gangen, men vi skal forsøke igjen. Toppene står der til neste gang.
Fridtjov Fremstad glir ned Rinsgdalen på veg tilbake. Ringstinden er bak der i skyene
På veg nedover Ringsdalen er forholdene god nok til å bare gli rolig. Fridtjov sine lette fjellski blir litt for lette, mens jeg som har tyngre ytstyr koser meg ordentlig nedover her. Forskjellen hadde nok blitt enda større hadde vi kommet helt opp og opplevd 45 graders helning på veg ned.
Turen er over for denne gang. Å ikke komme opp på toppene er en del av gamet
Ved godt vær og greit føre vil jeg anta ikke mer enn gode tre timer opp og 1, 5 time ned fra enden av Ringsdalen
Austanbotntind sett fra Soleibotntind, legg merke til snørenna som kjøres på brett og ski
Austanbotntindane er en fabelaktig ryggtravers med i alt 6 topper over 2000 moh. Denne turen beskriver de to enkleste, mens de neste fire inkludert Store Austanbotntind venter på å bli besteget. Austanbotntindane ligger i Hurrungane og er lett tilgjengelig fra vegen fra Turtagrø til Årdal. Jeg stoppet rett nord for bommen sammen med mine to faste følgesvenner Bjørn Johan Bye og Fridtjov Fremstad. Herfra er det snaut 4 km i lutlinje og 900 høydemeter til toppen av Store, en skikkelig godbit med kort adkomst.
Denne turen ble gjennomført i slutten av september 2010. Ved avresie Oslo hadde vi ambisjoner om å nå Store, på tross av at mange sikrer på denne toppen og vår erfaring med sikring var tilnærmet lik null. Ved godt vær og godt føre skal det være mulig å nå toppen uten sikring. Ved avreise Turtagrø lørdag morgen var det ingen som trodde vi ville komme opp på store uten sikring pga av frost og snøfall natten før. Uansett la vi ut, med godt humør og isøks som eneste sikring
Opp til Vestre Austanbotntinden (V1) 2100 moh er det noe enkel klyving de siste 50 høydemeterne før selve toppen flater ut
Vestre Austanbotntind 2100 moh
Været er godt og selv om det er noe snø så har vi fremdeles trua på at Storen kan nås når vi når Vestre
Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen
Herfra krysser vi en sagnomsust snørenne, som kjøres på både ski og brett av de mest ihugga randoneeutøverne. Ned mot snørenna er det også en del klyving, men kampesteiner sikrer slik at det ikke er altfor luftig. Det er mye snø flere steder og et glipptak vil ha et utvilsomt tragisk utfall.
Snørenna mot soleibotn. Her er det bratt
På neste topp Vestraste Austanbotntind blåser det opp og tåka kommer sigende. Det blåser såpass at vi har problemer med å stå oppreist i kastene
Vestraste Austanbotntind 2020 moh. Legg merke til hvordan vinden tar i luestroppen til Fridtjov fremstad
Med dette været forstår vi at det er uaktuelt å forsøke seg på Store. Som så mange andre ganger må en topptur avbrytes pga av vær og føreforhold. Toppsanking er en utsatt sport, og mange forsøk må til. Likevel fikk vi to av 4 topper og det er jo ikke å kimse av.
Når vi snur nesa nordøstover igjen på veg ned, ser vi Josten i det fjerne. Den må gås en dag
Nedover minnes jeg at vi hadde en del artige skliopplevelse på lange passe bratte snøtraverser. Omlag 3 timer opp og 2,5 tmer ned inkludert pauser. Det var ike så langt igjen til Store så jeg mener vi bare hadde trengt en time til totalt sett, hvis det hadde vært mulig å komme seg opp
Soleibotntind har antagelig navnet sitt fra issoleie. Norges høystvoksende blomst som man kan finne på toppen av Galdhøpiggen. Den kommer i både gule og hvite blomster. Mens resten av Hurrungane er mest kjent for sin villskap, er Soleibotntind kanskje mest kjent for å være en enkel 2000 meters topp. Man kjører fra Turtagrø mot Årdal. Den kortsetste ruta er å kjøre frem til bommen, men da er det litt mer krevende å komme seg opp det første skaret, og man må krysse elva både på veg opp og ned. Det gjorde vi. Det noe enklere, men litt lengre alternativet er å stoppe en kilometer nermere Turtagrø og gå flanken mot Lauvnostind først, før man svinger opp mot Soleibotntind når man når denne.
Denne turen ble gått sommeren 2006 sammen med Marthe. Godt shortsvær når vi startet, godt med mat og drikke og isøks hadde vi med. Isøks var unødvendig å ha med seg, men jeg hadde en baktanke om noen sekundærtopper, og der kunne det være noen snørenner som skulle krysses. Det første skaret er litt bratt, så flater det ut og slak ur det meste av fjellet, før det blir noe brattere mot slutten. Ca 50 høydemeter fra toppen er det antydning til luftig og litt klyving, før toppen flater ut. Østover er det utsikt mot Dyrhaugsryggen og Skalgastølstindane med storen som den mest markante.
Marthe poserer som hun skulle vært datterdatra til Slingsby
Sørover ser man Austbotntind og Sørøstover Ringstind.
Store Austbotntind stikker toppen opp i skyene. Snørenna til høyre er ettertraktet for de mest ihugga randonee utøverne. Jeg har krysste renna på toppen og den ser forlokkende ut
Soleibotntind har tre sekundærtopper. Nordre krever klatring fra Soleibotntind, men kan nås enkelt fra Lauvnostind. Søre Soleibotntind 2049 moh er en egen topp på ryggen mot Ringstind. Denne kan gjøres uten sikring, men det er krevende klyving. Jeg gikk denne, mens Marthe dinglet med beina på hovedtoppen. Fra hovedtoppen må man ned i et dypt skar med mye løs ur, før man må opp på tilsvarende på andre siden. Mens jeg gikk her blåste det opp, og det kom både regn og tåke. Da jeg kom tilbake fikk jeg tydelig beskrevt at lyden av fallende stein i tåka ikke akkurat skaper en trygghetsfølelse. Søndre har også en egen sekundærtopp; Sørøst for Søndre Soleibotntind 2020 moh. Denne har kun en primærfaktor på 20 meter og regnes ikke med som en av de 300 over 2000.
Søndre Soleibotntind 2049 moh er på ryggen mot Ringstind
Turen opp tar omlag 3 timer, mens turen ned tar omlag 2. Nedover måtte vi igjen krysse elva ved det nederset skaret. Vi kunne selvsagt ha gått en liten omveg og tatt vegen over, men Marthe valgte å krysse elva uten sko
Dyrhaugsryggen kalles det den gjør fordi rein fra gammelt av trakk forbi ryggen og hadde kalvingsted inn mot Ringsdalen. Man kan fremdes treffe rein i denne delen av Hurrungane, som jeg blant annet skrev om i beskrivesen av turen til Nordre Skagastølstind.
Dyrhaugsryggen består av 4 topper over 2000 moh. Denne turen ble gjort en sommerdag i 2005, med avreise fra Hafslo ikke spesiel tidlig på dagen. En times kjøring til Turtagrø. Fra Turtagrø følges sti mot Ringsdalen før man tar av 90 grader mot Dyrhaugsryggen når man er ca midt på bunnen av denne. Oppover er det ur og lite krevende, men fantastisk utsikt- Mot øst ser man Fanaråken og Smøørstabtindane. Fanaråken er allerede besøkt (2001), mens Smørstabtindane er planen for neste guttetur siste helga i September (2014). Når man nærmer seg toppen blir det mest naturlig å gå utover mot kanten mot øst. Over dalen er Skagstølsryggen selvsagt den mest dominerende. Det var fantastisk vær denne dagen, og utsikten var utrolig.
Før man kommer til Store Dyhaugstind (2134) må man runde en mindre topp. Denne er ikke en egen, da den har for lav primærfaktor. Her møtte jeg imidlertid en liten kar som sa han var 8. Han ventet på mor, far og storesøster som skulle gå ryggen. Han frotalte at det var han vant til, og det var greit for ham å sitte der og dingle med beina mens resten av familien gjorde sitt. Toppvarden på Store Dyhaugstinden er et kunstverk i seg selv, men samtidig såpass dominerende at man «må» klyve i siden på varden for å komme seg forbi.
Toppvarden er et kunstverk i seg selv
Videre er det noen steder luftig, men enkel klyving til Midtre Nordre 2135 moh og Midtre Søndre 2134 moh
Fra Store, ser man sørover mot Midtre Nordre og Midtre Søndre. Lengre til høyre er et par av Midtmardalstindane
Søndre Dyrhaugstinden (2072 moh) ser mer krevende ut enn de tre første. Det er antagelig fordi du oppelver at det er et stykke dit når du akkurat har oervunnet de tre første, og den ser noe brattere ut. Når man kommer nært nok er det her også enkel klyving både opp og ned. Østover ned i Skagadalen finns her noen av Norges mest krevende klatreruter. Arne næss senior var førstebestiger av disse. Normalruta gås imidlertid på en 3 timer opp, og 2,5 timer ned med greit tempo. En relativt enkel tur. Ned fra Dyrhugstinden går Tinderittet rundt 01. mai, som er en sagnomsust konurranse hvor det er førstemann ned som er poenget. Det er også en del snørenner mot skagadalen, som er ettertraktet blant de mest ihugga randonee utøverne
Denne turen ble gjort sommeren 2011 og hadde en egen ramme, med sykling fra Haflso til Turtagrø. En distanse på omlag 50 km og mer enn 1000 høydemeter alene. Dette tok omlag 3 timer. Turen fra Skjolden lengst inn i Sognefjorden og opp til Turtagrø er krevende, men veldig fin
Utsikt fra Skjolden. Fjellet Molden lengst ute
Deretter var det skifting til joggesko og i lett trav opp mot Tindeklubbhytta. Derfra brattere opp mot Nordre Skagastøsltind. Toppen krever litt klyving de siste to tre høydemeterne, og kan være utfordrende nok for en sliten kropp.
Å komme seg opp på toppen byr på litt krevende klyving de siste 4-5 høydemeterne. Det er visstnok kun 5 steder man kan komme seg opp uten tau, og det gjelder å finne en av disseUtsikten fra toppen, Dyrhaugsryggen i front, mener man kan skimte Både Autsbotntind og Ringstind bak
Nedover i raskt trav mot Turtagrø og enkel sykkeltur tilbake til Haflso. Turen tok omlag 10-11 timer. Møtte på noe rein inne i Skagadalen, som var en fin opplevelse.
På veg ned møtte jeg en tre fire reinsbukker inne i Skagadalen
Nordre skagastølstind er første topp over 2000 moh i Skagastølstraversen, som i alt har 4 topper over 2000 moh med Storen som høyest på 2405 moh og i den andre enden av traversen
Storen har jeg tenkt på i snart 15 år. Storen eller Store Skagastølstind er Norges tredje høyeste fjell og antagelig det mest sagnomsuste. Konas familie er fra Hafslo i Luster og vi er ofte i området. Hver gang har jeg tenkt som Ibsen, «Å gid jeg var der oppe». For snart 15 år siden traff jeg en eldre herremann på Turtagrø, som med innlevelse og engasjement fortalte om turene på Storen. Når han var i dette området, var det bare Storen som gjaldt. Samtalen gjorde inntrykk på meg, og tanken på Storen har fulgt meg siden.
Endelig så ting ut til å klaffe og jeg og turkammerat Fridtjov Fremstad hadde booket guidet tur med Norgesguidene over Skagastølstind traversen. Når vi først skal gøre det så skal det gjøres ordentlig. Som tindesamler får man også med seg 4 topper over 2000 meter på den turen. Overnatting på Turtagrø var booket fra 17-18. Juli, oppmøte og gjennomgang med guide kl 19.00 torsdag 17.
Guiden frarådet å gå traversen pga av værmeldingene, men foreslo å heller gå runden om Slingsbybreen. Traversen gås kun på tørt fjell, og værmeldingene lovte ikke tørt fjell. Vi ble enige om å se det an til morgenen etter. Frokost kl 04.00 og avmarsj 04.30. Værmeldingene var ikke bedre morgenen den 18., det lå skyer fra omlag 1200 moh og toppene var dekket i tåke. Guiden var klar på at i dag blir det normalruta om Hjørnet og Heftyes renne. Guiden var også tydelig på at hvis vi ikke nådde Hytta på bandet innen 3 timer, så returnerte vi. OK!
Vi la i gang, jeg og Fridtjov i shorts, men lett jakke. Tau og seler i hver vår sekk, mye mat og drikke. 40 liters sekker. Der hvor man krysser elva før første bakke fra Turtagrø tok vi av jakkene, det var varmt nok i været. Guiden hadde vært tydelig på at det blir ikke noe ekstra pauser, så dere skal drikke og spise når det faller seg naturlig. Vi hadde en liten stopp for å fylle vann ved en bekk inne i Skagadalen et stykke inn fra Tindeklubbhytta. Neste stopp var ved Hytta på bandet. Oppe til bandet måtte isøksa frem to ganger, relativt bratt nedover breen. Guiden; «Her er det om å gjøre å ikke falle! Hvis dere begynner å skli, legg dere på magen og spre ben og armer.» Til hytta på bandet brukte vi omlag 2,5 timer. klokka var ca 07.00. Pisse og spisepause, på med bukse, jakke og seler. Tåken holdt seg foran oss fremdeles, men det var ikke mange høydemeterne opp til den fra der vi sto på 1758 moh, nesten 650 høydemetere igjen.
Hytta på bandet, Fridtjov i forgrunnen
Fra Hytta på bandet blir det raskt brattere. To-tre snerenner må passeres. Disse er bratte, og guiden lager spor og forsikrer seg om at vi støtter oss riktig på isøksene. Det var på en av disse en erfaren norsk klatrer omkom sommeren 2013, for ett år siden. Ca midt mellom Hytta på bandet og Hjørnet tar vi i bruk tau, en litt lengre pause her så vi rekker å spise og drikke godt. Det har blitt kaldere så jeg tar på lue og hansker – og er litt bekymret for om jeg har med meg en godt nok egnet jakke. Hvis det blir mer regn, vil jeg bli kliss blaut og iskald. Det går heldigvis bra, været letter noe og det blir ikke mer nedbør. Vi gikk sammen med en dansk lege som hadde egen guide fra Norgesguidene, og for tiden var lege i Lærdal. Han fortalte at dette var fjerde gangen han forsøkte seg på Storen og håpte det denne gangen ble suksess. Sist gang hadde de brukt 7 timer til Heftyes renne, men ble der stoppet av is og isvann – dette var i juni for noen år siden. Fridtjov, jeg og en tredje kammerat har overnattet i Hytta på bandet en gang for om lag 13 år siden, men dette er første gangen vi forsøker oss på Storen, så det vil nesten være flaks om vi greier det på første forsøk tenker jeg.
Opp til Hjørnet på 2340 moh er det ikke spesielt krevenede. Guiden går først og setter i sikringer, Fridtov går som nr 2, hekter seg selv av sikringene, og jeg går sist, hekter meg av sikringene og tar med meg disse og henger de i selen. Vi får raskt en rutine på dette, det er bra for det blir snart mer krevende. Guiden har vært tydelig på at den største risikoen ved denne turen er ikke å falle ned, men steinsprang. Vi er derfor veldig oppmerksomme på løse stener slik at vi ikke utløser disse. Vi har selvsagt hjelm på. På Hjørrnet står vi foran den største utfordringen så langt, Galleriet! Galleriet er en ujevn smal hylle på omlag ti meter, med bratt fjell rett opp, og rett ned, før du kommer frem til en større hylle hvor man kan ta en liten pust i bakken. Vi hadde lite utsikt, men jeg har lest såpass mye om dette stedet at jeg vet at her er det luftig, langt ned og det setter et visst press på situasjonen. Guiden går først, sikrer, Fridjov nr 2 og løser seg selv ut, mens jeg går sist og tar med meg sikringene.
Etter galleriet kan man velge to ruter opp. Den ene er Vigdals sva, som beskrives som en hylle i 45 graders vinkel, den har overheng, og med løse stener. Denne er det meningen man skal svinge seg rundt. Den danske legen og guiden hans gikk denne ruten, og dansken karakteriserte det som creepy. Guiden vår valgte Heftyes renne. Dette er en smal renne hvor man skal forsere 10-15 høydemeter, utvilsomt den største utfordringen på turen vår og har vanskelighetssgrad 4. Slike renner kalles for en kamin, og følelsen av å klatre opp ei pipe var tilstede. Guiden først, Fridtjov nr 2 og jeg til slutt. I renna er det såpass trangt at man må bruke en type krysstak, som betyr at du folder hendene foran deg og tar tak i høyre side med venstre hånd og motsatt på den andre. Her var det bløtt, det var kaldt, trangt, antydning til krampe både i lår og armer, det var luftig og Heftyes renne er et bra navn. For å utrykke det slik, så følte jeg stor mestring når jeg kom opp. Det å ta med seg sikringene var en ekstra utfordring da jeg et par steder måtte få tak oppe, for så å gå ned igjen og lirke ut sikringen.
Heftyes renne
Videre er det grei klyving opp mot toppvarden. Den danske legen og guiden hans er allerede oppe, og vi venter på at de skal gå ned før vi går opp. Det er en liten utfordring ca 10 høydemeter fra toppen, hvor man må overvinne et overheng. Det er greit på veg opp, men nedover er det litt værre. Dansken klarer på veg ned å miste taket, og blir rett og slett hengende å dingle i det fri og vi får sett at sikringen faktisk fungerer. Guidene sier de aldri har opplevd dette tidligere. Dansken fikk seg nok en overrakselse når han faller de to tre meterne, men er ved godt mot.
Toppen gir en fantastisk følelse, dette har jeg ventet på i over 10 år. Det er ingen utsikt, men vi klarer i alle fall å knipse noen bilder av hverandre. Vi har brukt 5 timer og 50 minutter opp, det er passe raskt.
På returen skal vi ikke gå ned Heftyes renne og via Galleriet, men litt lengre vest og isteden rappelere. Her er det omlag 50 høydemeter som skal overvinnes, og det er bare å stole på selene, tauet, knuten og guiden. 50 meter skal overvinnes, men jeg vet at det er omlag 500 meter ned. Å lene seg utover og henge i stroppen gir nærmest en metafølelse av seg selv. Jeg føler virkelig at jeg ser på meg selv utenfra, og må bestemme meg for at jeg bare skal fokusere på ett steg om gangen. Ca to tredeler ned ser jeg at enden av tauet farer forbi meg på veg oppover. Jeg har tidligere hørt historier om at enden har gått ut av sikringen og folk har falt i den visse død. Men jeg vet at det er en klaring på i allefall 20 meter på tauet så dette skal gå bra, Fridtjov er allerede nede. Men så skjer det at jeg stopper opp og blir stående på en hylle og lurer på om det er her jeg skal løsne meg selv. Pga overheng ser jeg ikke guiden, og jeg ser ikke Fridtjov. Guiden roper at jeg skal videre, og at jeg skal lene meg på tauet. Men i de sekundene jeg har stått på hyllen så har guiden matet mere tau, slik at når jeg igjen lener meg på tauet, faller jeg 3 meter rett ned og deiser i fjellveggen samtidig som tauet strammer til. Når jeg et lite minutt etter er nede og løsner meg selv fra selen er puls, adrenalin og fokus på et nivå jeg aldri har opplevd tildigere. Dette kan beskrives som en rus, ingen tvil om at det er denne følelsen ekstremsportutøvere higer etter.
Den følelsen er ubeskrivelig. 50 meter skal overvinnes, og det er 500 meter ned
Videre ned er det en rappelering til. Omlag 40 høydemeter og ikke like bratt som den forrige. Denne er en enensidig fin opplevelse, jeg rekker å kjenne på at det er deilig å henge i stroppen og hoppe nedover fjellet. Sola titter frem og vi kan glimtvis se andre topper i Hurrungane. Mest tydelig er Store Midtmarradalstind, en lite besøkt topp da den er både krevende og det er lang anmarsj. Videre ser vi Dyrhaugsryggen, Soleibotntind, Auustbotntind som jeg har besøkt tidligere. Ringstind har jeg og Fridtjov forsøkt tidligere, men måtte snu pga dårlig vær. Praten har hele turen gått om diverse turoppelvelser som vi har hatt, og guiden skyter inn med utfyllende informasjon. Han trekker frem Lauvnostind som kanskje den fineste toppen i Hurrungane. Den er ikke vanskelig å bestige både sommer og vinter, og den har en fantastisk topp som er lang, flat og et par meter bred, med luftige stup på begge sider. Lauvnostind har ikke stått på min liste tidligere da den ikke er over 2000 moh, men kan være en rekrutteringstopp for barna tenker jeg.
Midtmaradalstindene, Midtmaradalen ned til venstre
Nede ved bandet går vi ikke helt frem til hytta, men derimot til kanten av breen under Storen og sklir ned denne. Det var en morsom og leken opplevelse. Deretter er det lett trav tilbake til Turtagrø. Ved Turtagrø ser vi at skyene også slipper Storen, som den siste toppen i Jotunheiem denne dagen. Klokka er ca halv fire og vi brukte i følge Endomondo 10 timer og 46 minutter på turen. Meget tilfredsstilte fjellmenn setter seg inn i bilen og kjører 5 mil for bading i Hafslovatnet med koner og unger 🙂
Nedenfor noen flere bilder:
Breen opp mot bandet. Ramler du og begynner å skil, er det her du havnerKlyving før vi tok på oss tauTilbake mot galleriet. I andre enden kan man skimte den danske legen og guiden hans. Må forstørre denne for å se hylla som følgesHer frosvinner guiden opp pipaSiste steg mot toppenTorger og FridtjovHer forsvinner man ned i det ukjente.Fridtjov rappellerer den andre rappeleringenSer glimt av Store MidtmaradalstindDurhaugsryggen, RingstindSola skinner på Storen når vi kommer ned, å gid jeg var der oppe
300 over 2000 