Alle innlegg av torgerkjeldstad

Storsmeden 2016 moh

Storsmeden sett fra Veslesmeden
Storsmeden sett fra Veslesmeden

Storsmeden henger fint sammen med Veslesmeden via den klassiske traversen mellom disse. Dette er ikke den enkleste vegen opp til Storesmeden, men veldig fristende når du først har ruslet opp til Veslesmeden. Vårt utgangspunkt var at vi hadde lange turer i kroppen dagene i forvegen. Jeg hadde to dager før kommet meg fra spranget til Rondvassbus en mørk kveld, mens jeg dagen før hadde gått tretoppersturen Storronden, Vinjeronden og Rondeslottet. Min turkammerat Bjørn Bye hadde gått fra Kongsvoll til Rondvassbu to dager før. Fra Rondvassbu ruslet vi opp på Vesleslesmeden. Det er egen beskrivelse av alle toppene i Rondane over 2000 meter på siden.

Den enkleste vegen opp til Storsmeden er å gå inn øst for høydene som fører nordover mot Veslesmeden, og så følge ryggen nordover til Storesmeden når du møter denne. Et annet alternativ er å gå inn til bandet mellom Storsmeden og Trolltinden og gjøre lett klyving opp herfra. Men når du står på Veslesmeden er det bandet herfra til Storsmeden som frister.

Enden av bandet mellom Veslesmeden og Storsmeden
Enden av bandet mellom Veslesmeden og Storsmeden

Vi gikk på med friskt mot. Min turkamerat Bjørn Bye er nok ikke så glad i de luftige passasjene, slik at når vi kom til hammeren man skal svinge seg rundt i enden av bandet, så vi etter andre alternativer. Senere har jeg lest meg til at det er bedre å gå litt til venstre, selv om det ser brattere ut der og da. Vil valgte den tilsynelatende enkle, men dårligste vegen videre og startet å gå ned mot høyre.

Bjørn sitter i ura, et lite gjestfritt sted

Vi begynte å traversere en ur som ble brattere og brattere, med løs sten. Etter hvert ble det tydelig for oss at vi ikke kom oss tilbake, vi kom oss ikke nedover pga av overheng, så vi ble tvunget til å fortsette. Dette kan være en klassisk situasjon hvor man går seg fast. Heldig nok kom vi etter en god time inn til en renne med fast snø. Her var det bratt, men så lenge vi gikk på alle fire var det mulig å klyve oppover i snøen. Etter alle solemerker skulle vi nok her ha sikret oss, for hvis vi begynte å ski, så var det ingenting som kunne stoppe oss.

Å gå nedover ura er ikke et alternativ pga overheng nedenfor
Å gå nedover ura er ikke et alternativ pga overheng nedenfor

Et stykke opp i renna opplevde vi motivasjonsbrist, og vi ble sittende på en hylle og lure på hva i all verden vi gjorde her. Ikke var det morsomt, ikke var det fint vær, det var kaldt, vi frøs på fingrene og vi hadde gått tom for vann. All drikken vi hadde igjen var kaffe og en liten klunk med Whisky – som vi benytter som en toppdram. Bjørn var muligens ekstra følsom da han nylig hadde blitt far til gutt nummer to, og kjente kanskje på at det var ekstra dumt å utsette seg selv for risiko nå.

Likevel ble vi etter en stund enige om at den eneste vegen fremover var oppover, og vi måtte bare fikse situasjonen vi var kommet opp i. Vi gikk etter hverandre og lagde dype spor i snøen, som ble brukt som trappetrinn. Først gikk jeg noen høydemeter, tok godt tak, og ventet på at Bjørn skulle komme etter. Vi passet på at den ene alltid holdt seg godt fast mens den andre vant høydemeter, slik at vi ikke skulle dra ned hverandre, hvis den ene begynte å gli.

Jeg vil anta at vi hang i denne renna en god time, før vi endelig kunne se over eggen. Jeg kommer nok ikke til å glemme følelsen av å få kroppen over her, sola skinte på andre siden, det var friskere luft og ja verden smilte. Fra der vi kom opp på eggen var det om lag 100 høydemeter til toppen, som ble enkelt forsert.

Trolltinden sett fra Storsmeden. Fridtjov Fremstad og jeg hadde en meget interessant tur hit noen år senere, sammen med en prest og en IT konsulent fra Toten
Trolltinden sett fra Storsmeden. Fridtjov Fremstad og jeg hadde en meget interessant tur hit noen år senere, sammen med en prest og en IT konsulent fra Toten

Returen tok vi rundt ryggen til Stormseden sørfra, rundt høydene mot Veslesmeden og ned til Rondvassbu. En lang tung tur, men en historie som sitter i

Utstyr i bruk:

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter
  • Votter; selbuvotter med overtrekksvotter fra Norrøna utenpå

Veslesmeden 2015 moh

Grei og enkel tur til Veslesmeden for Bjørn og Torger
Grei og enkel tur til Veslesmeden for Bjørn og Torger

Veslesmeden er en av de mest populære 2000 mterstoppene og antagelig den mest besøkte toppen i Rondane. Fra Rondvassbu er det om lag 5 km opp og 850 høydemeter på merket sti. Det går jevnt oppover og turen kan sammenlignes med å gå opp til fløyen i Bergen, fra sentrum og opp til Kristiansten Festning i Trondheim eller fra Storo og opp på Grefsenkollen i Oslo. Det er med andre ord lite utfordrende og her møter du barnefamilier med barn under skolealder som går opp selv.  

Toppen av Veslesmeden utgjør en fin topp-pyramide og gir toppen et karakteristisk preg som lett lar seg kjenne igjen fra de andre toppene i Rondane.

Vårt utgangspunkt denne septemberdagen var Rondvassbu. Jeg kom inn til Rondvassbu to dager i forvegen fra parkeringsplassen spranget som jeg nådde med 15 minutts taxitur fra Otta jernbanestasjon. Herfra er det om lag en time å gå inn til hytta. Med sykkel går det på et kvarter og med litt planlegging kan man ordne med utleie av sykkel fra Rondvassbu slik at disse venter på parkeringsplassen når du kommer. Dagen før vår tur til Veslesmeden gikk jeg tretoppersturen Storronden, Vinjeronden og Rondeslottet, mens min turvenn Bjørn Bye lå på Rondvassbu og restituerte etter å ha gått fra Dovrefjell til Rondvassbu dagen i forveien. Alle toppene kan du lese om på denne siden. Starten på vår tur var derfor rolig og vi nærmest ruslet fra Rondvassbu og opp til Storesmeden og brukte vel i underkant av 90 minutter opp.

Storesmeden
Storesmeden og smedeggen sett på veg opp til Veslesmeden

 Et stykke før topp-pyramiden til Veslesmeden går smedeggen vestover mot Storesmeden. Både jeg og Bjørn var motiverte for denne toppen også, så etter å ha tatt en matbit på Veslesmeden gikk vi ned igjen i retning smedeggen og Storesmeden. Denne turen utviklet seg til å bli noe dramatisk og du kan lese om den i et eget eget innlegg her på siden

Storesmeden sett fra Smedeggen. En hammer er den store utfordringen som må passeres
Storesmeden sett fra Smedeggen. En hammer er den store utfordringen som må passeres

Utstyr i bruk:

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter

Rondeslottet 2178 moh

Vinjeronden og Rondeslottet sett fra Storronden
Vinjeronden og Rondeslottet sett fra Storronden

Rondeslottet eller Rondslottet er det høyeste fjellet i Rondane, og gir utsikt til alle de andre 8 2000 meterstoppene i området. Fra vest kan man ane konturene av et klassisk bayersk slott, med det høyeste spiret i midten, med et mindre spir på hver side. Noe som antagelig har gitt navnet til fjellet

Med utgangspunkt i Rondvassbu, så er det en to timers tur opp til Vineronden, og deretter en og en halv time til Rondeslottet. Opp til Vinjeronden er det tidvis bratt, og man må noen steder bruke hendene for å komme seg opp fra skaret mellom Storronden og Vinjeronden. Jeg gikk denne toppen som den siste av tretoppersturen Storronden, Vinjeronden, Rondeslottet, med retur til Rondvassbu via Vinjeronden igjen.

Rondeslottet, Vinjeronden og Storronden sett fra Veslesmeden
Rondeslottet, Vinjeronden og Storronden sett fra Veslesmeden

Hele turen tok om lag 8-9 timer med rask gange uten særlige pauser. Det er også merket sti fra Bjørnhollia som er en liten dagsmarsj vestover fra Rondvassbu

Fra Vinjeronden må man ned om lag 100 høydemeter, før man starter på stigningen til Rondeslottet. Toppen er svakt avrundet, med en enorm Varde. Rundt varden er det også laget til sittegrupper med vindvegger av oppbygd sten. Fra toppen ser vi til alle de andre 8 hovedtoppene over 2000 meter i Rondane; Storronden, Vinjeronden, Veslesmeden, Storesmeden, Høgronden, Midtronden, Digerronden og Trolltinden. Alle disse tindene er beskrevet her. Turen går mye i grov skifersten og er enkel i tørt vær, men langt mer utfordrende ved nedbør, slik de fleste toppene i Rondane er det. Jeg gikk Rondeslottet i lett overskyet oppholdsvær som er helt perfekt for en slik tur – hvor du må ha med mye vann hvis det er varmt, da det er lite vann tilgjengelig oppe i høyden. Vinterstid er toppen lite egnet pga lite snø i området, kombinert med bratte partier med glatt sten. For barn fra 12 års alder er toppen et egnet mål

Toppen av Rondeslottet, med utsikt mot Digerronden, Midtronden og Høgronden
Toppen av Rondeslottet, med utsikt mot Digerronden, Midtronden og Høgronden

Utstyr i bruk

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter

Vinjeronden 2044 moh

Vinjeronden i midten, mellom Storronden og Rondeslottet. Rondvatnet i sentrum og Rondvassbu ned til høyre
Vinjeronden i midten, mellom Storronden og Rondeslottet. Rondvatnet i sentrum og Rondvassbu ned til høyre

Vinjeronden kan nås på dagstur fra Rondvassbu, og gås gjerne som en del av tur til Rondeslottet fra Rondvassbu. Jeg gikk denne turen som en del av tretoppersturen Storronden, Vinjeronden, Rondeslottet og i den rekkefølgen. Beskrivelsen av tur til Storronden kan leses som en egen, det samme om turen til Rondeslottet. Turen fra Storronden til Vinjeronden bør kun gjøres i tørt og klart vær. Her er det bratt, men det skal ikke være behov for sikring, så lenge man holder seg på riktig side av eggen nordvest for kammen mellom Storronden og Vinjeronden. Nedover fra Storronden er det såpass bratt, at man ikke ser hele vegen. Skrenten er også utstyrt med en type skifersten, som foten glir lett på og som glir lett på hverandre. Her er det viktig å ikke havne for langt nordvest, for da kan man skli utenfor i den visse død. Samtidig er det såpass bratt lenger oppe motsatt veg, at man tvinges til å gå riktig.

Nede fra Storronden går man over en kort, men relativt smal egg til Vinjeronden, her er det stup på den ene siden, og bratt skrent på den andre. Over eggen kommer man igjen inn på stien fra Rondvassbu til Vinjeronden og den følges. Fra eggen er det lett klyving et stykke, før det igjen flater ut mot denne toppen.

Opp mot Vinjeronden fra bandet mellom Storronden og Vinjeronden. Her er det bratt opp, og bratt utom eggen
Opp mot Vinjeronden fra bandet mellom Storronden og Vinjeronden. Her er det bratt opp, og bratt utom eggen

Vinjeronden kan godt være et et mål i seg selv, men besøkes nok som oftest som en del av tur til Rondeslottet. Jeg fortsatte også dit, før jeg returnerte via Vinjeronden igjen og ned til Rondvassbu. Fra Vinjeronden og ned til hytta benyttet jeg omlag 1,5- 2 timer, men da var jeg også sliten etter en lang dag på tur, så andre vil med enkelhet kunne gjøre dette raskere.

Rondvatnet ved Rondvassbu sees i bakgrunnen fra toppen av Vinjeronden
Rondvatnet ved Rondvassbu sees i bakgrunnen fra toppen av Vinjeronden

Til utgangspunktet Rondvassbu kan man ta tog, buss eller bil til Otta i Gudbrandsdalen, og deretter bil/taxi til Spranget oppe i fjellet. Herfra er det en liten time å gå langs grusveg inn til Rondvassbu. Fra parkeringsplassen spranget er det fint å sykle, og Rondvassbu kan ordne med utleie av sykler. Det er selvsagt også mulig å gå fra andre hytter i området og til Rondvassbu

Utstyr i bruk

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter

Storronden 2138 moh

Rondvassbu og Storronden opp til høyre. Foten av Veslesmeden til venstre, Rondvatnet i senter
Rondvassbu og Storronden opp til høyre. Foten av Veslesmeden til venstre, Rondvatnet i senter

Storronden er en av de enklest tilgjengelige toppene over 2000 meter over havet. Den nås enklest fra Rondvassbu. Herfra er det om lag 2 timer opp og en time ned igjen. Dette er en meget familievennlig topp, med fantastisk utsikt.

Min tur opp til Storronden var planlagt sammen med en av mine faste turkamerater Bjørn Bye. Bjørn bodde da i Trondheim, mens jeg også da bodde i Oslo. Bjørn tok toget til Kongsvoll og gikk derfra dagen før vi skulle møtes, en septemberhelg i 2004. Jeg tok toget til Otta og taxi derfra til bommen kalt Spranget før Rondvassbu. Herfra er det om lag en time og gå inn til hytta. Fra parkeringsplassen er det også fint å sykle noe jeg har gjort flere ganger senere. Bjørn gikk to dagsturer denne fredagen. Slik at han lørdag kun kom en halv time opp i ura mot Storronden før han kapitulerte og gikk rolig tilbake til hytta igjen og tilbragte dagen med en bok.

Jeg på min side satte opp tempoet og nådde Storronden på under 2 timer. Fra Rondvassbu går det raskt oppover i grov ur. Denne fortsetter helt til toppen flater ut. Det er merket sti hele vegen. Toppen er som en stor, men smal sukkertopp, på to sider, en bratt skrent ned mot Vinjeronden nordvestover, mens det er tilnærming til stup vestover og sørover. Herfra kan man enkelt gå ned igjen til Rondvassbu på timen samme veg som man går opp, hvis man ønsker det, jeg gikk videre til Vinjeronden og Rondeslottet før jeg returnerte til Rondvassbu. Det er egne beskrivelser av disse toppturene i denne bloggen. Det er også en alternativ rute langs eggen nordøstover mot Bjørnhollia, men den har ikke jeg gått

Storronden sett fra stigningen mot Veslesmeden
Storronden sett fra stigningen mot Veslesmeden
Her ser man anbefalt rute, og alternativ rute ned i skaret mot Vinjeronden
Her ser man anbefalt rute, og alternativ rute ned i skaret mot Vinjeronden

Utstyr i bruk

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter

 

Store Steindalsnosi 2025 moh

Hurrungane sett fra Steindalsnosi. Fanaråken, Skagastøsltindane, Dyrhaugsryggen
Hurrungane sett fra Steindalsnosi. Fanaråken, Skagastøsltindane, Dyrhaugsryggen

Store Steindalsnosi har en fantastisk utsikt, og er lett tilgjengelig. Toppen i seg selv gjøre ikke så mye ut av seg så dette er et attraktivt mål både sommer og vinter for hele familien. Steindalsnosi ligger lengst nordvest på Sognefjellet, og utsikten mot Fanaråken og Hurrungane sørover, og helt ned mot Lustrafjorden vestover anbefales på det sterkeste.

Denne turen ble gått høstferien 2013 sammen med min sønn Oliver, som da var 12 år. Dette er en av de enkleste 2000 meterstoppene å komme opp på, og i fint vær er det en tur på 2,5 timer opp og 2 timer ned. Starten går fra riksveg 55 et stykke øst for Turtagrø og Oscarshaug. Fra vegen ser man en grei stigning helt opp mot toppen. Det kommer en liten elv ned mot vegen, og det er greit å holde seg på østsiden av denne hele turen.

Far og sønn er klar til start. Været er meget lovende
Far og sønn er klar til start. Været er meget lovende

Selv om dette er i uke 40 var været fantastisk fint, og vi gikk ut kun iført windstopper og sportsundertøy. På ca 1600 moh blir det noe brattere og vi møter noe snø. Ura her består av store grove steiner og det er liten fare for å treffe på løs stein. Det blir som å gå i en bratt og noe ujevn trapp

Grov Steinur og snø møter oss på omlag 1600 moh
Grov Steinur og snø møter oss på omlag 1600 moh

Mot toppen så blir det noe brattere og vi benytter også hendene for å støtte oss. Lett klyving, men ikke mer krevende enn at det er overkommelig for de fleste. Etter det bratteste partiet slaker stigningen noe før den mot toppen flater helt ut. Topplatået har god plass og er ganske flat. Jeg vil anslå størrelsen til en smal fotballbane. Nordover er det imidlertid stup på flere hundre meter, så man må være påpasselig på kanten.

Nordover er det stup på flere hundre meter. Mot nordøst ser man Jostedalsbreen
Nordover er det stup på flere hundre meter. Mot nordøst ser man Jostedalsbreen

Toppen har også en sekundærtopp enda et lite stykke innover topplatået. Vi svinger innom denne også bare for å få den med oss. Som nevnt er ikke Store Steindalsnosi noe særlig topp i seg selv. Noen mener sågar den er en del av den mye bedre kjente Fanaråken som er nærmeste nabotopp. Men Steindalsnosi har en fantastisk utsikt der den ligger i enden av en rekke 2000 meterstopper. Vi nyter utsikten sammen med føleslen av å være på toppen av alt akkompangnert av medbrakt mat og termos, før vi tar samme vegen hjemover igjen. En fin dagstur dette med Hafslo i Luster som utgangspunkt. Jeg er ganske sikker på at denne toppen kan gås på ski om vinteren med hell

Toppen av Store Steindalsnosi 2025 moh. Fantastisk utsikt spesielt mot Hurrungane
Toppen av Store Steindalsnosi 2025 moh. Fantastisk utsikt spesielt mot Hurrungane

Utstyr i Bruk

Jakke; Haglöfs windstopper, og Phoenix skalljakke i reserve

Bukse; Trimtex skibukse

Sko: Walk king

Undertøy: Dewold ullunder oventill

Fanaråken 2068 moh

Fanaråken sett fra Steindalsnosi. Skagstølsryggen bak, deretter Dyrhaugsryggen.
Fanaråken sett fra Steindalsnosi. Skagstølsryggen bak, deretter Dyrhaugsryggen.

Fanaråken ligger som et hjørne av Sognefjellet, mellom Steindalsnosi lenger nord og Skagastølsryggen lenger sør. I 1862 var Ibsen som et ledd i sin tur fra Lom til Luster innom Fanaråken. Det var nok på denne turen han gjorde research til Peer Gynt som kom ut to år senere. Ibsens kommentar om Fanaråken skal ha vært: «Gå aldri dit!».

Den enkleste og korteste vegen til Fanaråken starter ved Turtagrø på 868 moh, inn Helgedalen og følger stien opp. Dette er også traseen for løpet Fanaråken opp, som strekker seg over 8,4 km og 1200 høydemeter.

Vår tur til Fanaråken var et ledd i en firedagerstur. Fridtjov Fremstad, Bjørn Bye og jeg hadde fredag kveld midt i juli 2001 startet ved Turtagrø, og overnattet på hytta på bandet. Lørdag gikk vi ned en ikke lenger merket sti ned i Midtmaradalen. Ned i dalen her er det egentlig sikringsbehov, og noe tau var hengt opp som man kunne benytte. Dette er jo lite sikkert, da tau du ikke har festet selv skal du ikke stole på. Disse tauene er nå fjernet, slik at eventuelle turgåere ikke skal tro at Turistforeningen eller andre legger opp til at det skal gås her. Like fullt er det en fin tur hvis man vet hva man gjør. Etter en lang marsj gjennom Midtamaradalen og deretter Utladalen i sol og shortsvær kom vi opp til Skogadalsbøen. Herfra gikk vi søndag morgen nordover mot Fanaråken i tett skydekke og kaldere vær. Dette er en grei tur i pent vær. Utover dagen blåste det opp med regn. Etter vært som vi vant høydemeter gikk nedbøren over til snø. De siste kilometerne inn mot Norges høystliggende turisthytte gikk vi fra løypestikke til løypestikke med null sikt. Jeg vil anta at vinden på toppen var opp mot liten storm, da det var vanskelig å holde seg oppreist.  Snøstorm midt i juli er bare å regne med i den norske fjellheimen.

Dårlig vær, men godt humør på toppen. Null utsikt. Fridtjov Fremstad, Torger Kjeldstad, Bjørn Bye
Dårlig vær, men godt humør på toppen. Null utsikt. Fridtjov Fremstad, Torger Kjeldstad, Bjørn Bye

Treretters middag i en varm stue er fantastisk i over 2000 meters høyde når vinden hyler og nedbøren slår mot vinduene. Det sies at det er overskyet på toppen her 300 dager i året, slik var det også når vi gikk til bords. Utover middagen stilner vinden, og med ett så slår solen igjennom og et fantastisk skue åpner seg opp. Alle til middag løper ut og får med seg åpningen. Ett kvarter etter lukker hullet seg igjen, og showet er over. Et av de mest fascinerende synene her er utsikten ned i Årdal, og det jeg mener er fjorden. Her har vi altså utsyn ned de 2000 høydemeterne vi er ute etter.

Dagen etter hadde vi en lett tur ned i Helgedalen og tilbake til Turtagrø. De første 4 kilometerne er bratte, hvor man går ned 1000 høydemeter, før det hele avsluttes med 4-5 km på veg i slak nedoverbakke.

Helgedalen med Fanaråken innerst
Helgedalen med Fanaråken innerst

Store Ringstind 2124 moh

Dyrhaugsryggen og Ringstind sett fra Storen
Dyrhaugsryggen og Ringstind sett fra Storen

Få topper har har en så fasinerende profil som Store Ringstind. Når man har vært på mange av toppene i Hurrungane, så er det Ringstind sammen med Storen som er mest forlokkende.

Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen
Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen

Ringstind gås best på senvinteren.- Da er det fremdeles så mye snø at man kan gå på ski inn Ringsdalen, samtidig som snøen er lite rasfarlig. Det var også min og Fridtjov Fremstads plan, når vi sent fredag 03.05 i 2012 la oss inn på Turtagrø.

Når Sognefjellet åpnes rundt 01.05. er brøytekantene fasinerende høye
Når Sognefjellet åpnes rundt 01.05. er brøytekantene fasinerende høye

Lørdag morgen er det en kort kjøretur på veien mot Årdal, før vi stopper sammen med en klynge med andre biler. Det er flere som skal på tur. Værmeldingene er ikke helt med oss, men det er mulig at det kan åpne seg opp en luke litt senere på dagen. Klarvær er en forrutsetning for å gå på Ringstind. Spesielt når man skal kjøre ned, må man vite hvor man skal og hvor man ikke skal.

Innover Rinsgdalen blir været bare dårligere, vinden øker og det tar til å snø. Lengst inne i dalen starter stigningen. Her går man et stykke til venstre for enden av dalen for å unngå snøfondene som henger utover rett i mot. Videre er planen å bak disse fondene, men foran en annen mindre topp. Her ser det fra innerst i Ringsdalen luftig ut. Forbi dette stykket skal man svinge opp til høyre og da kommer man inn på den 45 grader bratte siden, som er flat og fin å kjøre ned på. Her vi sliter er snøen bløt og tung, og det tar bra på med tungt utstyr. Fridtjov går med fjellski og feller, jeg med telemarkski og feller. Turen hadde nok vært lettere hvis vi hadde investert i nytt randonee utstyr. Men vi tenkte at folk har gått her på ski, lenge før randonee ble et begrep.

Lunsj over Ringsdalen. Været ser bra ut nordover, men sørover mot Rinsgtind blir det bare værre
Lunsj over Ringsdalen. Været ser bra ut nordover, men sørover mot Rinsgtind blir det bare værre

Vi setter oss ned opp på brekanten over Rinsgdalen og tar lunsj. Været er dårlig, vi er slitne og ser at skyene og vinden pakker Ringstinden inn. Det er ganske klart for oss at vi ikke kommer opp på Rinsgtind denne gangen. Vi møter også et par svenske karer med mye bedre ustyr enn oss som kommer kjørende ned. De har ventet i flere timer litt lengre oppe, men har nå gitt opp.

Sore Rinsgtind viser seg ikke fra sin beste side
Sore Rinsgtind viser seg ikke fra sin beste side

Her vi sitter og blir enige om at vi ikke kommer opp ser vi ikke toppen av Ringstind lengre. Ringstind er ikke en veldig krevende topp, men det er veldig væravhengig om man kommer opp eller ikke. Dessverre er det slik at når man bor på østlandet og de fleste toppene er en dagsreise unna, så må man planlegge turene uavhengig av været. Rinsgtind kom vi ikke opp på denne gangen, men vi skal forsøke igjen. Toppene står der til neste gang.

Fridtjov Fremstad glir ned Rinsgdalen på veg tilbake. Ringstinden er bak der i skyene
Fridtjov Fremstad glir ned Rinsgdalen på veg tilbake. Ringstinden er bak der i skyene

På veg nedover Ringsdalen er forholdene god nok til å bare gli rolig. Fridtjov sine lette fjellski blir litt for lette, mens jeg som har tyngre ytstyr koser meg ordentlig nedover her. Forskjellen hadde nok blitt enda større hadde vi kommet helt opp og opplevd 45 graders helning på veg ned.

Ferdig for denne gang
Turen er over for denne gang. Å ikke komme opp på toppene er en del av gamet

Ved godt vær og greit føre vil jeg anta ikke mer enn gode tre timer opp og 1, 5 time ned fra enden av Ringsdalen

Vestre Austanbotntind 2100 moh

Austanbotntind sett fra Soleibotntind, legg merke til snørenna som kjøres på brett og ski
Austanbotntind sett fra Soleibotntind, legg merke til snørenna som kjøres på brett og ski

Austanbotntindane er en fabelaktig ryggtravers med i alt 6 topper over 2000 moh. Denne turen beskriver de to enkleste, mens de neste fire inkludert Store Austanbotntind venter på å bli besteget. Austanbotntindane ligger i Hurrungane og er lett tilgjengelig fra vegen fra Turtagrø til Årdal. Jeg stoppet rett nord for bommen sammen med mine to faste følgesvenner Bjørn Johan Bye og Fridtjov Fremstad. Herfra er det snaut 4 km i lutlinje og 900 høydemeter til toppen av Store, en skikkelig godbit med kort adkomst.

Denne turen ble gjennomført i slutten av september 2010. Ved avresie Oslo hadde vi ambisjoner om å nå Store, på tross av at mange sikrer på denne toppen og vår erfaring med sikring var tilnærmet lik null. Ved godt vær og godt føre skal det være mulig å nå toppen uten sikring. Ved avreise Turtagrø lørdag morgen var det ingen som trodde vi ville komme opp på store uten sikring pga av frost og snøfall natten før. Uansett la vi ut, med godt humør og isøks som eneste sikring

Opp til Vestre Austanbotntinden (V1) 2100 moh er det noe enkel klyving de siste 50 høydemeterne før selve toppen flater ut

Vestre Austanbotntind 2100 moh
Vestre Austanbotntind 2100 moh

Været er godt og selv om det er noe snø så har vi fremdeles trua på at Storen kan nås når vi når Vestre

Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen
Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen

Herfra krysser vi en sagnomsust snørenne, som kjøres på både ski og brett av de mest ihugga randoneeutøverne. Ned mot snørenna er det også en del klyving, men kampesteiner sikrer slik at det ikke er altfor luftig. Det er mye snø flere steder og et glipptak vil ha et utvilsomt tragisk utfall.

Snørenna mot soleibotn. Her er det bratt
Snørenna mot soleibotn. Her er det bratt

På neste topp Vestraste Austanbotntind blåser det opp og tåka kommer sigende. Det blåser såpass at vi har problemer med å stå oppreist i kastene

Vestraste Austanbotntind 2020 moh. Legg merke til hvordan vinden tar i luestroppen til Fridtjov
Vestraste Austanbotntind 2020 moh. Legg merke til hvordan vinden tar i luestroppen til Fridtjov fremstad

Med dette været forstår vi at det er uaktuelt å forsøke seg på Store. Som så mange andre ganger må en topptur avbrytes pga av vær og føreforhold. Toppsanking er en utsatt sport, og mange forsøk må til. Likevel fikk vi to av 4 topper og det er jo ikke å kimse av.

Når vi snur nesa nordøstover igjen på veg ned, ser vi Josten i det fjerne. Den må gås en dag
Når vi snur nesa nordøstover igjen på veg ned, ser vi Josten i det fjerne. Den må gås en dag

Nedover minnes jeg at vi hadde en del artige skliopplevelse på lange passe bratte snøtraverser. Omlag 3 timer opp og 2,5 tmer ned inkludert pauser. Det var ike så langt igjen til Store så jeg mener vi bare hadde trengt en time til totalt sett, hvis det hadde vært mulig å komme seg opp

Soleibotntind 2083 moh

Soleibotntind sett fra vegen mot Årdal
Soleibotntind sett fra vegen mot Årdal

Soleibotntind har antagelig navnet sitt fra issoleie. Norges høystvoksende blomst som man kan finne på toppen av Galdhøpiggen. Den kommer i både gule og hvite blomster. Mens resten av Hurrungane er mest kjent for sin villskap, er Soleibotntind kanskje mest kjent for å være en enkel 2000 meters topp. Man kjører fra Turtagrø mot Årdal. Den kortsetste ruta er å kjøre frem til bommen, men da er det litt mer krevende å komme seg opp det første skaret, og man må krysse elva både på veg opp og ned. Det gjorde vi. Det noe enklere, men litt lengre alternativet er å stoppe en kilometer nermere Turtagrø og gå flanken mot Lauvnostind først, før man svinger opp mot Soleibotntind når man når denne.

Denne turen ble gått sommeren 2006 sammen med Marthe. Godt shortsvær når vi startet, godt med mat og drikke og isøks hadde vi med. Isøks var unødvendig å ha med seg, men jeg hadde en baktanke om noen sekundærtopper, og der kunne det være noen snørenner som skulle krysses. Det første skaret er litt bratt, så flater det ut og slak ur det meste av fjellet, før det blir noe brattere mot slutten. Ca 50 høydemeter fra toppen er det antydning til luftig og litt klyving, før toppen flater ut. Østover er det utsikt mot Dyrhaugsryggen og Skalgastølstindane med storen som den mest markante.

Marthe poserer som hun skulle vært datterdatra til Slingsby
Marthe poserer som hun skulle vært datterdatra til Slingsby

Sørover ser man Austbotntind og Sørøstover Ringstind.

Store Austbotntind stikker toppen opp i skyene. Snørenna til venstre er ettertraktet for de mest ihugge randonee utøverne. Jeg har krysste renna på toppen og den ser forlokkende ut
Store Austbotntind stikker toppen opp i skyene. Snørenna til høyre er ettertraktet for de mest ihugga randonee utøverne. Jeg har krysste renna på toppen og den ser forlokkende ut

Soleibotntind har tre sekundærtopper. Nordre krever klatring fra Soleibotntind, men kan nås enkelt fra Lauvnostind. Søre Soleibotntind 2049 moh er en egen topp på ryggen mot Ringstind. Denne kan gjøres uten sikring, men det er krevende klyving. Jeg gikk denne, mens Marthe dinglet med beina på hovedtoppen. Fra hovedtoppen må man ned i et dypt skar med mye løs ur, før man må opp på tilsvarende på andre siden. Mens jeg gikk her blåste det opp, og det kom både regn og tåke. Da jeg kom tilbake fikk jeg tydelig beskrevt at lyden av fallende stein i tåka ikke akkurat skaper en trygghetsfølelse. Søndre har også en egen sekundærtopp; Sørøst for Søndre Soleibotntind 2020 moh. Denne har kun en primærfaktor på 20 meter og regnes ikke med som en av de 300 over 2000.

Søndre Soleibotntind 2049 moh er på ryggen mot Ringstind
Søndre Soleibotntind 2049 moh er på ryggen mot Ringstind

Turen opp tar omlag 3 timer, mens turen ned tar omlag 2. Nedover måtte vi igjen krysse elva ved det nederset skaret. Vi kunne selvsagt ha gått en liten omveg og tatt vegen over, men Marthe valgte å krysse elva uten sko

Marthe krysser elva uten sko
Marthe krysser elva uten sko