Storsmeden henger fint sammen med Veslesmeden via den klassiske traversen mellom disse. Dette er ikke den enkleste vegen opp til Storesmeden, men veldig fristende når du først har ruslet opp til Veslesmeden. Vårt utgangspunkt var at vi hadde lange turer i kroppen dagene i forvegen. Jeg hadde to dager før kommet meg fra spranget til Rondvassbus en mørk kveld, mens jeg dagen før hadde gått tretoppersturen Storronden, Vinjeronden og Rondeslottet. Min turkammerat Bjørn Bye hadde gått fra Kongsvoll til Rondvassbu to dager før. Fra Rondvassbu ruslet vi opp på Vesleslesmeden. Det er egen beskrivelse av alle toppene i Rondane over 2000 meter på siden.

Den enkleste vegen opp til Storsmeden er å gå inn øst for høydene som fører nordover mot Veslesmeden, og så følge ryggen nordover til Storesmeden når du møter denne. Et annet alternativ er å gå inn til bandet mellom Storsmeden og Trolltinden og gjøre lett klyving opp herfra. Men når du står på Veslesmeden er det bandet herfra til Storsmeden som frister.

Vi gikk på med friskt mot. Min turkamerat Bjørn Bye er nok ikke så glad i de luftige passasjene, slik at når vi kom til hammeren man skal svinge seg rundt i enden av bandet, så vi etter andre alternativer. Senere har jeg lest meg til at det er bedre å gå litt til venstre, selv om det ser brattere ut der og da. Vil valgte den tilsynelatende enkle, men dårligste vegen videre og startet å gå ned mot høyre.

Vi begynte å traversere en ur som ble brattere og brattere, med løs sten. Etter hvert ble det tydelig for oss at vi ikke kom oss tilbake, vi kom oss ikke nedover pga av overheng, så vi ble tvunget til å fortsette. Dette kan være en klassisk situasjon hvor man går seg fast. Heldig nok kom vi etter en god time inn til en renne med fast snø. Her var det bratt, men så lenge vi gikk på alle fire var det mulig å klyve oppover i snøen. Etter alle solemerker skulle vi nok her ha sikret oss, for hvis vi begynte å ski, så var det ingenting som kunne stoppe oss.

Et stykke opp i renna opplevde vi motivasjonsbrist, og vi ble sittende på en hylle og lure på hva i all verden vi gjorde her. Ikke var det morsomt, ikke var det fint vær, det var kaldt, vi frøs på fingrene og vi hadde gått tom for vann. All drikken vi hadde igjen var kaffe og en liten klunk med Whisky – som vi benytter som en toppdram. Bjørn var muligens ekstra følsom da han nylig hadde blitt far til gutt nummer to, og kjente kanskje på at det var ekstra dumt å utsette seg selv for risiko nå.

Likevel ble vi etter en stund enige om at den eneste vegen fremover var oppover, og vi måtte bare fikse situasjonen vi var kommet opp i. Vi gikk etter hverandre og lagde dype spor i snøen, som ble brukt som trappetrinn. Først gikk jeg noen høydemeter, tok godt tak, og ventet på at Bjørn skulle komme etter. Vi passet på at den ene alltid holdt seg godt fast mens den andre vant høydemeter, slik at vi ikke skulle dra ned hverandre, hvis den ene begynte å gli.

Jeg vil anta at vi hang i denne renna en god time, før vi endelig kunne se over eggen. Jeg kommer nok ikke til å glemme følelsen av å få kroppen over her, sola skinte på andre siden, det var friskere luft og ja verden smilte. Fra der vi kom opp på eggen var det om lag 100 høydemeter til toppen, som ble enkelt forsert.

Returen tok vi rundt ryggen til Stormseden sørfra, rundt høydene mot Veslesmeden og ned til Rondvassbu. En lang tung tur, men en historie som sitter i

Utstyr i bruk:

• Jakke; Helly Hansen regnjakke
• Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
• Undertøy: Bavac superundertøy
• Sko: Crispi fjellsko
• Sekk; Bergans turrsekk 45 liter
• Votter; selbuvotter med overtrekksvotter fra Norrøna utenpå