Stikkordarkiv: fjelltur

Storsmeden 2016 moh

Storsmeden sett fra Veslesmeden
Storsmeden sett fra Veslesmeden

Storsmeden henger fint sammen med Veslesmeden via den klassiske traversen mellom disse. Dette er ikke den enkleste vegen opp til Storesmeden, men veldig fristende når du først har ruslet opp til Veslesmeden. Vårt utgangspunkt var at vi hadde lange turer i kroppen dagene i forvegen. Jeg hadde to dager før kommet meg fra spranget til Rondvassbus en mørk kveld, mens jeg dagen før hadde gått tretoppersturen Storronden, Vinjeronden og Rondeslottet. Min turkammerat Bjørn Bye hadde gått fra Kongsvoll til Rondvassbu to dager før. Fra Rondvassbu ruslet vi opp på Vesleslesmeden. Det er egen beskrivelse av alle toppene i Rondane over 2000 meter på siden.

Den enkleste vegen opp til Storsmeden er å gå inn øst for høydene som fører nordover mot Veslesmeden, og så følge ryggen nordover til Storesmeden når du møter denne. Et annet alternativ er å gå inn til bandet mellom Storsmeden og Trolltinden og gjøre lett klyving opp herfra. Men når du står på Veslesmeden er det bandet herfra til Storsmeden som frister.

Enden av bandet mellom Veslesmeden og Storsmeden
Enden av bandet mellom Veslesmeden og Storsmeden

Vi gikk på med friskt mot. Min turkamerat Bjørn Bye er nok ikke så glad i de luftige passasjene, slik at når vi kom til hammeren man skal svinge seg rundt i enden av bandet, så vi etter andre alternativer. Senere har jeg lest meg til at det er bedre å gå litt til venstre, selv om det ser brattere ut der og da. Vil valgte den tilsynelatende enkle, men dårligste vegen videre og startet å gå ned mot høyre.

Bjørn sitter i ura, et lite gjestfritt sted

Vi begynte å traversere en ur som ble brattere og brattere, med løs sten. Etter hvert ble det tydelig for oss at vi ikke kom oss tilbake, vi kom oss ikke nedover pga av overheng, så vi ble tvunget til å fortsette. Dette kan være en klassisk situasjon hvor man går seg fast. Heldig nok kom vi etter en god time inn til en renne med fast snø. Her var det bratt, men så lenge vi gikk på alle fire var det mulig å klyve oppover i snøen. Etter alle solemerker skulle vi nok her ha sikret oss, for hvis vi begynte å ski, så var det ingenting som kunne stoppe oss.

Å gå nedover ura er ikke et alternativ pga overheng nedenfor
Å gå nedover ura er ikke et alternativ pga overheng nedenfor

Et stykke opp i renna opplevde vi motivasjonsbrist, og vi ble sittende på en hylle og lure på hva i all verden vi gjorde her. Ikke var det morsomt, ikke var det fint vær, det var kaldt, vi frøs på fingrene og vi hadde gått tom for vann. All drikken vi hadde igjen var kaffe og en liten klunk med Whisky – som vi benytter som en toppdram. Bjørn var muligens ekstra følsom da han nylig hadde blitt far til gutt nummer to, og kjente kanskje på at det var ekstra dumt å utsette seg selv for risiko nå.

Likevel ble vi etter en stund enige om at den eneste vegen fremover var oppover, og vi måtte bare fikse situasjonen vi var kommet opp i. Vi gikk etter hverandre og lagde dype spor i snøen, som ble brukt som trappetrinn. Først gikk jeg noen høydemeter, tok godt tak, og ventet på at Bjørn skulle komme etter. Vi passet på at den ene alltid holdt seg godt fast mens den andre vant høydemeter, slik at vi ikke skulle dra ned hverandre, hvis den ene begynte å gli.

Jeg vil anta at vi hang i denne renna en god time, før vi endelig kunne se over eggen. Jeg kommer nok ikke til å glemme følelsen av å få kroppen over her, sola skinte på andre siden, det var friskere luft og ja verden smilte. Fra der vi kom opp på eggen var det om lag 100 høydemeter til toppen, som ble enkelt forsert.

Trolltinden sett fra Storsmeden. Fridtjov Fremstad og jeg hadde en meget interessant tur hit noen år senere, sammen med en prest og en IT konsulent fra Toten
Trolltinden sett fra Storsmeden. Fridtjov Fremstad og jeg hadde en meget interessant tur hit noen år senere, sammen med en prest og en IT konsulent fra Toten

Returen tok vi rundt ryggen til Stormseden sørfra, rundt høydene mot Veslesmeden og ned til Rondvassbu. En lang tung tur, men en historie som sitter i

Utstyr i bruk:

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter
  • Votter; selbuvotter med overtrekksvotter fra Norrøna utenpå

Veslesmeden 2015 moh

Grei og enkel tur til Veslesmeden for Bjørn og Torger
Grei og enkel tur til Veslesmeden for Bjørn og Torger

Veslesmeden er en av de mest populære 2000 mterstoppene og antagelig den mest besøkte toppen i Rondane. Fra Rondvassbu er det om lag 5 km opp og 850 høydemeter på merket sti. Det går jevnt oppover og turen kan sammenlignes med å gå opp til fløyen i Bergen, fra sentrum og opp til Kristiansten Festning i Trondheim eller fra Storo og opp på Grefsenkollen i Oslo. Det er med andre ord lite utfordrende og her møter du barnefamilier med barn under skolealder som går opp selv.  

Toppen av Veslesmeden utgjør en fin topp-pyramide og gir toppen et karakteristisk preg som lett lar seg kjenne igjen fra de andre toppene i Rondane.

Vårt utgangspunkt denne septemberdagen var Rondvassbu. Jeg kom inn til Rondvassbu to dager i forvegen fra parkeringsplassen spranget som jeg nådde med 15 minutts taxitur fra Otta jernbanestasjon. Herfra er det om lag en time å gå inn til hytta. Med sykkel går det på et kvarter og med litt planlegging kan man ordne med utleie av sykkel fra Rondvassbu slik at disse venter på parkeringsplassen når du kommer. Dagen før vår tur til Veslesmeden gikk jeg tretoppersturen Storronden, Vinjeronden og Rondeslottet, mens min turvenn Bjørn Bye lå på Rondvassbu og restituerte etter å ha gått fra Dovrefjell til Rondvassbu dagen i forveien. Alle toppene kan du lese om på denne siden. Starten på vår tur var derfor rolig og vi nærmest ruslet fra Rondvassbu og opp til Storesmeden og brukte vel i underkant av 90 minutter opp.

Storesmeden
Storesmeden og smedeggen sett på veg opp til Veslesmeden

 Et stykke før topp-pyramiden til Veslesmeden går smedeggen vestover mot Storesmeden. Både jeg og Bjørn var motiverte for denne toppen også, så etter å ha tatt en matbit på Veslesmeden gikk vi ned igjen i retning smedeggen og Storesmeden. Denne turen utviklet seg til å bli noe dramatisk og du kan lese om den i et eget eget innlegg her på siden

Storesmeden sett fra Smedeggen. En hammer er den store utfordringen som må passeres
Storesmeden sett fra Smedeggen. En hammer er den store utfordringen som må passeres

Utstyr i bruk:

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter

Rondeslottet 2178 moh

Vinjeronden og Rondeslottet sett fra Storronden
Vinjeronden og Rondeslottet sett fra Storronden

Rondeslottet eller Rondslottet er det høyeste fjellet i Rondane, og gir utsikt til alle de andre 8 2000 meterstoppene i området. Fra vest kan man ane konturene av et klassisk bayersk slott, med det høyeste spiret i midten, med et mindre spir på hver side. Noe som antagelig har gitt navnet til fjellet

Med utgangspunkt i Rondvassbu, så er det en to timers tur opp til Vineronden, og deretter en og en halv time til Rondeslottet. Opp til Vinjeronden er det tidvis bratt, og man må noen steder bruke hendene for å komme seg opp fra skaret mellom Storronden og Vinjeronden. Jeg gikk denne toppen som den siste av tretoppersturen Storronden, Vinjeronden, Rondeslottet, med retur til Rondvassbu via Vinjeronden igjen.

Rondeslottet, Vinjeronden og Storronden sett fra Veslesmeden
Rondeslottet, Vinjeronden og Storronden sett fra Veslesmeden

Hele turen tok om lag 8-9 timer med rask gange uten særlige pauser. Det er også merket sti fra Bjørnhollia som er en liten dagsmarsj vestover fra Rondvassbu

Fra Vinjeronden må man ned om lag 100 høydemeter, før man starter på stigningen til Rondeslottet. Toppen er svakt avrundet, med en enorm Varde. Rundt varden er det også laget til sittegrupper med vindvegger av oppbygd sten. Fra toppen ser vi til alle de andre 8 hovedtoppene over 2000 meter i Rondane; Storronden, Vinjeronden, Veslesmeden, Storesmeden, Høgronden, Midtronden, Digerronden og Trolltinden. Alle disse tindene er beskrevet her. Turen går mye i grov skifersten og er enkel i tørt vær, men langt mer utfordrende ved nedbør, slik de fleste toppene i Rondane er det. Jeg gikk Rondeslottet i lett overskyet oppholdsvær som er helt perfekt for en slik tur – hvor du må ha med mye vann hvis det er varmt, da det er lite vann tilgjengelig oppe i høyden. Vinterstid er toppen lite egnet pga lite snø i området, kombinert med bratte partier med glatt sten. For barn fra 12 års alder er toppen et egnet mål

Toppen av Rondeslottet, med utsikt mot Digerronden, Midtronden og Høgronden
Toppen av Rondeslottet, med utsikt mot Digerronden, Midtronden og Høgronden

Utstyr i bruk

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter

Vinjeronden 2044 moh

Vinjeronden i midten, mellom Storronden og Rondeslottet. Rondvatnet i sentrum og Rondvassbu ned til høyre
Vinjeronden i midten, mellom Storronden og Rondeslottet. Rondvatnet i sentrum og Rondvassbu ned til høyre

Vinjeronden kan nås på dagstur fra Rondvassbu, og gås gjerne som en del av tur til Rondeslottet fra Rondvassbu. Jeg gikk denne turen som en del av tretoppersturen Storronden, Vinjeronden, Rondeslottet og i den rekkefølgen. Beskrivelsen av tur til Storronden kan leses som en egen, det samme om turen til Rondeslottet. Turen fra Storronden til Vinjeronden bør kun gjøres i tørt og klart vær. Her er det bratt, men det skal ikke være behov for sikring, så lenge man holder seg på riktig side av eggen nordvest for kammen mellom Storronden og Vinjeronden. Nedover fra Storronden er det såpass bratt, at man ikke ser hele vegen. Skrenten er også utstyrt med en type skifersten, som foten glir lett på og som glir lett på hverandre. Her er det viktig å ikke havne for langt nordvest, for da kan man skli utenfor i den visse død. Samtidig er det såpass bratt lenger oppe motsatt veg, at man tvinges til å gå riktig.

Nede fra Storronden går man over en kort, men relativt smal egg til Vinjeronden, her er det stup på den ene siden, og bratt skrent på den andre. Over eggen kommer man igjen inn på stien fra Rondvassbu til Vinjeronden og den følges. Fra eggen er det lett klyving et stykke, før det igjen flater ut mot denne toppen.

Opp mot Vinjeronden fra bandet mellom Storronden og Vinjeronden. Her er det bratt opp, og bratt utom eggen
Opp mot Vinjeronden fra bandet mellom Storronden og Vinjeronden. Her er det bratt opp, og bratt utom eggen

Vinjeronden kan godt være et et mål i seg selv, men besøkes nok som oftest som en del av tur til Rondeslottet. Jeg fortsatte også dit, før jeg returnerte via Vinjeronden igjen og ned til Rondvassbu. Fra Vinjeronden og ned til hytta benyttet jeg omlag 1,5- 2 timer, men da var jeg også sliten etter en lang dag på tur, så andre vil med enkelhet kunne gjøre dette raskere.

Rondvatnet ved Rondvassbu sees i bakgrunnen fra toppen av Vinjeronden
Rondvatnet ved Rondvassbu sees i bakgrunnen fra toppen av Vinjeronden

Til utgangspunktet Rondvassbu kan man ta tog, buss eller bil til Otta i Gudbrandsdalen, og deretter bil/taxi til Spranget oppe i fjellet. Herfra er det en liten time å gå langs grusveg inn til Rondvassbu. Fra parkeringsplassen spranget er det fint å sykle, og Rondvassbu kan ordne med utleie av sykler. Det er selvsagt også mulig å gå fra andre hytter i området og til Rondvassbu

Utstyr i bruk

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter

Store Steindalsnosi 2025 moh

Hurrungane sett fra Steindalsnosi. Fanaråken, Skagastøsltindane, Dyrhaugsryggen
Hurrungane sett fra Steindalsnosi. Fanaråken, Skagastøsltindane, Dyrhaugsryggen

Store Steindalsnosi har en fantastisk utsikt, og er lett tilgjengelig. Toppen i seg selv gjøre ikke så mye ut av seg så dette er et attraktivt mål både sommer og vinter for hele familien. Steindalsnosi ligger lengst nordvest på Sognefjellet, og utsikten mot Fanaråken og Hurrungane sørover, og helt ned mot Lustrafjorden vestover anbefales på det sterkeste.

Denne turen ble gått høstferien 2013 sammen med min sønn Oliver, som da var 12 år. Dette er en av de enkleste 2000 meterstoppene å komme opp på, og i fint vær er det en tur på 2,5 timer opp og 2 timer ned. Starten går fra riksveg 55 et stykke øst for Turtagrø og Oscarshaug. Fra vegen ser man en grei stigning helt opp mot toppen. Det kommer en liten elv ned mot vegen, og det er greit å holde seg på østsiden av denne hele turen.

Far og sønn er klar til start. Været er meget lovende
Far og sønn er klar til start. Været er meget lovende

Selv om dette er i uke 40 var været fantastisk fint, og vi gikk ut kun iført windstopper og sportsundertøy. På ca 1600 moh blir det noe brattere og vi møter noe snø. Ura her består av store grove steiner og det er liten fare for å treffe på løs stein. Det blir som å gå i en bratt og noe ujevn trapp

Grov Steinur og snø møter oss på omlag 1600 moh
Grov Steinur og snø møter oss på omlag 1600 moh

Mot toppen så blir det noe brattere og vi benytter også hendene for å støtte oss. Lett klyving, men ikke mer krevende enn at det er overkommelig for de fleste. Etter det bratteste partiet slaker stigningen noe før den mot toppen flater helt ut. Topplatået har god plass og er ganske flat. Jeg vil anslå størrelsen til en smal fotballbane. Nordover er det imidlertid stup på flere hundre meter, så man må være påpasselig på kanten.

Nordover er det stup på flere hundre meter. Mot nordøst ser man Jostedalsbreen
Nordover er det stup på flere hundre meter. Mot nordøst ser man Jostedalsbreen

Toppen har også en sekundærtopp enda et lite stykke innover topplatået. Vi svinger innom denne også bare for å få den med oss. Som nevnt er ikke Store Steindalsnosi noe særlig topp i seg selv. Noen mener sågar den er en del av den mye bedre kjente Fanaråken som er nærmeste nabotopp. Men Steindalsnosi har en fantastisk utsikt der den ligger i enden av en rekke 2000 meterstopper. Vi nyter utsikten sammen med føleslen av å være på toppen av alt akkompangnert av medbrakt mat og termos, før vi tar samme vegen hjemover igjen. En fin dagstur dette med Hafslo i Luster som utgangspunkt. Jeg er ganske sikker på at denne toppen kan gås på ski om vinteren med hell

Toppen av Store Steindalsnosi 2025 moh. Fantastisk utsikt spesielt mot Hurrungane
Toppen av Store Steindalsnosi 2025 moh. Fantastisk utsikt spesielt mot Hurrungane

Utstyr i Bruk

Jakke; Haglöfs windstopper, og Phoenix skalljakke i reserve

Bukse; Trimtex skibukse

Sko: Walk king

Undertøy: Dewold ullunder oventill

Fanaråken 2068 moh

Fanaråken sett fra Steindalsnosi. Skagstølsryggen bak, deretter Dyrhaugsryggen.
Fanaråken sett fra Steindalsnosi. Skagstølsryggen bak, deretter Dyrhaugsryggen.

Fanaråken ligger som et hjørne av Sognefjellet, mellom Steindalsnosi lenger nord og Skagastølsryggen lenger sør. I 1862 var Ibsen som et ledd i sin tur fra Lom til Luster innom Fanaråken. Det var nok på denne turen han gjorde research til Peer Gynt som kom ut to år senere. Ibsens kommentar om Fanaråken skal ha vært: «Gå aldri dit!».

Den enkleste og korteste vegen til Fanaråken starter ved Turtagrø på 868 moh, inn Helgedalen og følger stien opp. Dette er også traseen for løpet Fanaråken opp, som strekker seg over 8,4 km og 1200 høydemeter.

Vår tur til Fanaråken var et ledd i en firedagerstur. Fridtjov Fremstad, Bjørn Bye og jeg hadde fredag kveld midt i juli 2001 startet ved Turtagrø, og overnattet på hytta på bandet. Lørdag gikk vi ned en ikke lenger merket sti ned i Midtmaradalen. Ned i dalen her er det egentlig sikringsbehov, og noe tau var hengt opp som man kunne benytte. Dette er jo lite sikkert, da tau du ikke har festet selv skal du ikke stole på. Disse tauene er nå fjernet, slik at eventuelle turgåere ikke skal tro at Turistforeningen eller andre legger opp til at det skal gås her. Like fullt er det en fin tur hvis man vet hva man gjør. Etter en lang marsj gjennom Midtamaradalen og deretter Utladalen i sol og shortsvær kom vi opp til Skogadalsbøen. Herfra gikk vi søndag morgen nordover mot Fanaråken i tett skydekke og kaldere vær. Dette er en grei tur i pent vær. Utover dagen blåste det opp med regn. Etter vært som vi vant høydemeter gikk nedbøren over til snø. De siste kilometerne inn mot Norges høystliggende turisthytte gikk vi fra løypestikke til løypestikke med null sikt. Jeg vil anta at vinden på toppen var opp mot liten storm, da det var vanskelig å holde seg oppreist.  Snøstorm midt i juli er bare å regne med i den norske fjellheimen.

Dårlig vær, men godt humør på toppen. Null utsikt. Fridtjov Fremstad, Torger Kjeldstad, Bjørn Bye
Dårlig vær, men godt humør på toppen. Null utsikt. Fridtjov Fremstad, Torger Kjeldstad, Bjørn Bye

Treretters middag i en varm stue er fantastisk i over 2000 meters høyde når vinden hyler og nedbøren slår mot vinduene. Det sies at det er overskyet på toppen her 300 dager i året, slik var det også når vi gikk til bords. Utover middagen stilner vinden, og med ett så slår solen igjennom og et fantastisk skue åpner seg opp. Alle til middag løper ut og får med seg åpningen. Ett kvarter etter lukker hullet seg igjen, og showet er over. Et av de mest fascinerende synene her er utsikten ned i Årdal, og det jeg mener er fjorden. Her har vi altså utsyn ned de 2000 høydemeterne vi er ute etter.

Dagen etter hadde vi en lett tur ned i Helgedalen og tilbake til Turtagrø. De første 4 kilometerne er bratte, hvor man går ned 1000 høydemeter, før det hele avsluttes med 4-5 km på veg i slak nedoverbakke.

Helgedalen med Fanaråken innerst
Helgedalen med Fanaråken innerst