Stikkordarkiv: Klatring

Rondeslottet 2178 moh

Vinjeronden og Rondeslottet sett fra Storronden
Vinjeronden og Rondeslottet sett fra Storronden

Rondeslottet eller Rondslottet er det høyeste fjellet i Rondane, og gir utsikt til alle de andre 8 2000 meterstoppene i området. Fra vest kan man ane konturene av et klassisk bayersk slott, med det høyeste spiret i midten, med et mindre spir på hver side. Noe som antagelig har gitt navnet til fjellet

Med utgangspunkt i Rondvassbu, så er det en to timers tur opp til Vineronden, og deretter en og en halv time til Rondeslottet. Opp til Vinjeronden er det tidvis bratt, og man må noen steder bruke hendene for å komme seg opp fra skaret mellom Storronden og Vinjeronden. Jeg gikk denne toppen som den siste av tretoppersturen Storronden, Vinjeronden, Rondeslottet, med retur til Rondvassbu via Vinjeronden igjen.

Rondeslottet, Vinjeronden og Storronden sett fra Veslesmeden
Rondeslottet, Vinjeronden og Storronden sett fra Veslesmeden

Hele turen tok om lag 8-9 timer med rask gange uten særlige pauser. Det er også merket sti fra Bjørnhollia som er en liten dagsmarsj vestover fra Rondvassbu

Fra Vinjeronden må man ned om lag 100 høydemeter, før man starter på stigningen til Rondeslottet. Toppen er svakt avrundet, med en enorm Varde. Rundt varden er det også laget til sittegrupper med vindvegger av oppbygd sten. Fra toppen ser vi til alle de andre 8 hovedtoppene over 2000 meter i Rondane; Storronden, Vinjeronden, Veslesmeden, Storesmeden, Høgronden, Midtronden, Digerronden og Trolltinden. Alle disse tindene er beskrevet her. Turen går mye i grov skifersten og er enkel i tørt vær, men langt mer utfordrende ved nedbør, slik de fleste toppene i Rondane er det. Jeg gikk Rondeslottet i lett overskyet oppholdsvær som er helt perfekt for en slik tur – hvor du må ha med mye vann hvis det er varmt, da det er lite vann tilgjengelig oppe i høyden. Vinterstid er toppen lite egnet pga lite snø i området, kombinert med bratte partier med glatt sten. For barn fra 12 års alder er toppen et egnet mål

Toppen av Rondeslottet, med utsikt mot Digerronden, Midtronden og Høgronden
Toppen av Rondeslottet, med utsikt mot Digerronden, Midtronden og Høgronden

Utstyr i bruk

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter
Reklamer

Vinjeronden 2044 moh

Vinjeronden i midten, mellom Storronden og Rondeslottet. Rondvatnet i sentrum og Rondvassbu ned til høyre
Vinjeronden i midten, mellom Storronden og Rondeslottet. Rondvatnet i sentrum og Rondvassbu ned til høyre

Vinjeronden kan nås på dagstur fra Rondvassbu, og gås gjerne som en del av tur til Rondeslottet fra Rondvassbu. Jeg gikk denne turen som en del av tretoppersturen Storronden, Vinjeronden, Rondeslottet og i den rekkefølgen. Beskrivelsen av tur til Storronden kan leses som en egen, det samme om turen til Rondeslottet. Turen fra Storronden til Vinjeronden bør kun gjøres i tørt og klart vær. Her er det bratt, men det skal ikke være behov for sikring, så lenge man holder seg på riktig side av eggen nordvest for kammen mellom Storronden og Vinjeronden. Nedover fra Storronden er det såpass bratt, at man ikke ser hele vegen. Skrenten er også utstyrt med en type skifersten, som foten glir lett på og som glir lett på hverandre. Her er det viktig å ikke havne for langt nordvest, for da kan man skli utenfor i den visse død. Samtidig er det såpass bratt lenger oppe motsatt veg, at man tvinges til å gå riktig.

Nede fra Storronden går man over en kort, men relativt smal egg til Vinjeronden, her er det stup på den ene siden, og bratt skrent på den andre. Over eggen kommer man igjen inn på stien fra Rondvassbu til Vinjeronden og den følges. Fra eggen er det lett klyving et stykke, før det igjen flater ut mot denne toppen.

Opp mot Vinjeronden fra bandet mellom Storronden og Vinjeronden. Her er det bratt opp, og bratt utom eggen
Opp mot Vinjeronden fra bandet mellom Storronden og Vinjeronden. Her er det bratt opp, og bratt utom eggen

Vinjeronden kan godt være et et mål i seg selv, men besøkes nok som oftest som en del av tur til Rondeslottet. Jeg fortsatte også dit, før jeg returnerte via Vinjeronden igjen og ned til Rondvassbu. Fra Vinjeronden og ned til hytta benyttet jeg omlag 1,5- 2 timer, men da var jeg også sliten etter en lang dag på tur, så andre vil med enkelhet kunne gjøre dette raskere.

Rondvatnet ved Rondvassbu sees i bakgrunnen fra toppen av Vinjeronden
Rondvatnet ved Rondvassbu sees i bakgrunnen fra toppen av Vinjeronden

Til utgangspunktet Rondvassbu kan man ta tog, buss eller bil til Otta i Gudbrandsdalen, og deretter bil/taxi til Spranget oppe i fjellet. Herfra er det en liten time å gå langs grusveg inn til Rondvassbu. Fra parkeringsplassen spranget er det fint å sykle, og Rondvassbu kan ordne med utleie av sykler. Det er selvsagt også mulig å gå fra andre hytter i området og til Rondvassbu

Utstyr i bruk

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter

Storen – Store Skagastølstind 2405 moh

Sola skinner på Storen, å gid jeg var der oppe
Sola skinner på Storen, å gid jeg var der oppe

 

Storen har jeg tenkt på i snart 15 år. Storen eller Store Skagastølstind er Norges tredje høyeste fjell og antagelig det mest sagnomsuste. Konas familie er fra Hafslo i Luster og vi er ofte i området. Hver gang har jeg tenkt som Ibsen, «Å gid jeg var der oppe». For snart 15 år siden traff jeg en eldre herremann på Turtagrø, som med innlevelse og engasjement fortalte om turene på Storen. Når han var i dette området, var det bare Storen som gjaldt. Samtalen gjorde inntrykk på meg, og tanken på Storen har fulgt meg siden.

Endelig så ting ut til å klaffe og jeg og turkammerat Fridtjov Fremstad hadde booket guidet tur med Norgesguidene over Skagastølstind traversen. Når vi først skal gøre det så skal det gjøres ordentlig. Som tindesamler får man også med seg 4 topper over 2000 meter på den turen. Overnatting på Turtagrø var booket fra 17-18. Juli, oppmøte og gjennomgang med guide kl 19.00 torsdag 17.

Guiden frarådet å gå traversen pga av værmeldingene, men foreslo å heller gå runden om Slingsbybreen. Traversen gås kun på tørt fjell, og værmeldingene lovte ikke tørt fjell. Vi ble enige om å se det an til morgenen etter. Frokost kl 04.00 og avmarsj 04.30. Værmeldingene var ikke bedre morgenen den 18., det lå skyer fra omlag 1200 moh og toppene var dekket i tåke. Guiden var klar på at i dag blir det normalruta om Hjørnet og Heftyes renne. Guiden var også tydelig på at hvis vi ikke nådde Hytta på bandet innen 3 timer, så returnerte vi. OK!

Vi la i gang, jeg og Fridtjov i shorts, men lett jakke. Tau og seler i hver vår sekk, mye mat og drikke. 40 liters sekker. Der hvor man krysser elva før første bakke fra Turtagrø tok vi av jakkene, det var varmt nok i været. Guiden hadde vært tydelig på at det blir ikke noe ekstra pauser, så dere skal drikke og spise når det faller seg naturlig. Vi hadde en liten stopp for å fylle vann ved en bekk inne i Skagadalen et stykke inn fra Tindeklubbhytta. Neste stopp var ved Hytta på bandet. Oppe til bandet måtte isøksa frem to ganger, relativt bratt nedover breen. Guiden; «Her er det om å gjøre å ikke falle! Hvis dere begynner å skli, legg dere på magen og spre ben og armer.» Til hytta på bandet brukte vi omlag 2,5 timer. klokka var ca 07.00. Pisse og spisepause, på med bukse, jakke og seler. Tåken holdt seg foran oss fremdeles, men det var ikke mange høydemeterne opp til den fra der vi sto på 1758 moh, nesten 650 høydemetere igjen.

Hytta på bandet
Hytta på bandet, Fridtjov i forgrunnen

Fra Hytta på bandet blir det raskt brattere. To-tre snerenner må passeres. Disse er bratte, og guiden lager spor og forsikrer seg om at vi støtter oss riktig på isøksene. Det var på en av disse en erfaren norsk klatrer omkom sommeren 2013, for ett år siden. Ca midt mellom Hytta på bandet og Hjørnet tar vi i bruk tau, en litt lengre pause her så vi rekker å spise og drikke godt. Det har blitt kaldere så jeg tar på lue og hansker – og er litt bekymret for om jeg har med meg en godt nok egnet jakke. Hvis det blir mer regn, vil jeg bli kliss blaut og iskald. Det går heldigvis bra, været letter noe og det blir ikke mer nedbør. Vi gikk sammen med en dansk lege som hadde egen guide fra Norgesguidene, og for tiden var lege i Lærdal. Han fortalte at dette var fjerde gangen han forsøkte seg på Storen og håpte det denne gangen ble suksess. Sist gang hadde de brukt 7 timer til Heftyes renne, men ble der stoppet av is og isvann – dette var i juni for noen år siden. Fridtjov, jeg og en tredje kammerat har overnattet i Hytta på bandet en gang for om lag 13 år siden, men dette er første gangen vi forsøker oss på Storen, så det vil nesten være flaks om vi greier det på første forsøk tenker jeg.

Opp til Hjørnet på 2340 moh er det ikke spesielt krevenede. Guiden går først og setter i sikringer, Fridtov går som nr 2, hekter seg selv av sikringene, og jeg går sist, hekter meg av sikringene og tar med meg disse og henger de i selen. Vi får raskt en rutine på dette, det er bra for det blir snart mer krevende. Guiden har vært tydelig på at den største risikoen ved denne turen er ikke å falle ned, men steinsprang. Vi er derfor veldig oppmerksomme på løse stener slik at vi ikke utløser disse. Vi har selvsagt hjelm på. På Hjørrnet står vi foran den største utfordringen så langt, Galleriet! Galleriet er en ujevn smal hylle på omlag ti meter, med bratt fjell rett opp, og rett ned, før du kommer frem til en større hylle hvor man kan ta en liten pust i bakken. Vi hadde lite utsikt, men jeg har lest såpass mye om dette stedet at jeg vet at her er det luftig, langt ned og det setter et visst press på situasjonen. Guiden går først, sikrer, Fridjov nr 2 og løser seg selv ut, mens jeg går sist og tar med meg sikringene.

Etter galleriet kan man velge to ruter opp. Den ene er Vigdals sva, som beskrives som en hylle i 45 graders vinkel, den har overheng, og med løse stener. Denne er det meningen man skal svinge seg rundt. Den danske legen og guiden hans gikk denne ruten, og dansken karakteriserte det som creepy. Guiden vår valgte Heftyes renne. Dette er en smal renne hvor man skal forsere 10-15 høydemeter, utvilsomt den største utfordringen på turen vår og har vanskelighetssgrad 4. Slike renner kalles for en kamin, og følelsen av å klatre opp ei pipe var tilstede. Guiden først, Fridtjov nr 2 og jeg til slutt. I renna er det såpass trangt at man må bruke en type krysstak, som betyr at du folder hendene foran deg og tar tak i høyre side med venstre hånd og motsatt på den andre. Her var det bløtt, det var kaldt, trangt, antydning til krampe både i lår og armer, det var luftig og Heftyes renne er et bra navn. For å utrykke det slik, så følte jeg stor mestring når jeg kom opp. Det å ta med seg sikringene var en ekstra utfordring da jeg et par steder måtte få tak oppe, for så å gå ned igjen og lirke ut sikringen.

Heftyes Renne III
Heftyes renne

Videre er det grei klyving opp mot toppvarden. Den danske legen og guiden hans er allerede oppe, og vi venter på at de skal gå ned før vi går opp. Det er en liten utfordring ca 10 høydemeter fra toppen, hvor man må overvinne et overheng. Det er greit på veg opp, men nedover er det litt værre. Dansken klarer på veg ned å miste taket, og blir rett og slett hengende å dingle i det fri og vi får sett at sikringen faktisk fungerer. Guidene sier de aldri har opplevd dette tidligere. Dansken fikk seg nok en overrakselse når han faller de to tre meterne, men er ved godt mot.

Toppen gir en fantastisk følelse, dette har jeg ventet på i over 10 år. Det er ingen utsikt, men vi klarer i alle fall å knipse noen bilder av hverandre. Vi har brukt 5 timer og 50 minutter opp, det er passe raskt.

Toppen

På returen skal vi ikke gå ned Heftyes renne og via Galleriet, men litt lengre vest og isteden rappelere. Her er det omlag 50 høydemeter som skal overvinnes, og det er bare å stole på selene, tauet, knuten og guiden. 50 meter skal overvinnes, men jeg vet at det er omlag 500 meter ned. Å lene seg utover og henge i stroppen gir nærmest en metafølelse av seg selv. Jeg føler virkelig at jeg ser på meg selv utenfra, og må bestemme meg for at jeg bare skal fokusere på ett steg om gangen. Ca to tredeler ned ser jeg at enden av tauet farer forbi meg på veg oppover. Jeg har tidligere hørt historier om at enden har gått ut av sikringen og folk har falt i den visse død. Men jeg vet at det er en klaring på i allefall 20 meter på tauet så dette skal gå bra, Fridtjov er allerede nede. Men så skjer det at jeg stopper opp og blir stående på en hylle og lurer på om det er her jeg skal løsne meg selv. Pga overheng ser jeg ikke guiden, og jeg ser ikke Fridtjov. Guiden roper at jeg skal videre, og at jeg skal lene meg på tauet. Men i de sekundene jeg har stått på hyllen så har guiden matet mere tau, slik at når jeg igjen lener meg på tauet, faller jeg 3 meter rett ned og deiser i fjellveggen samtidig som tauet strammer til. Når jeg et lite minutt etter er nede og løsner meg selv fra selen er puls, adrenalin og fokus på et nivå jeg aldri har opplevd tildigere. Dette kan beskrives som en rus, ingen tvil om at det er denne følelsen ekstremsportutøvere higer etter.

Den følelsen er ubeskrivelig. 50 meter skal overvinnes, og det er 500 meter ned
Den følelsen er ubeskrivelig. 50 meter skal overvinnes, og det er 500 meter ned

Videre ned er det en rappelering til. Omlag 40 høydemeter og ikke like bratt som den forrige. Denne er en enensidig fin opplevelse, jeg rekker å kjenne på at det er deilig å henge i stroppen og hoppe nedover fjellet. Sola titter frem og vi kan glimtvis se andre topper i Hurrungane. Mest tydelig er Store Midtmarradalstind, en lite besøkt topp da den er både krevende og det er lang anmarsj. Videre ser vi Dyrhaugsryggen, Soleibotntind, Auustbotntind som jeg har besøkt tidligere. Ringstind har jeg og Fridtjov forsøkt tidligere, men måtte snu pga dårlig vær. Praten har hele turen gått om diverse turoppelvelser som vi har hatt, og guiden skyter inn med utfyllende informasjon. Han trekker frem Lauvnostind som kanskje den fineste toppen i Hurrungane. Den er ikke vanskelig å bestige både sommer og vinter, og den har en fantastisk topp som er lang, flat og et par meter bred, med luftige stup på begge sider. Lauvnostind har ikke stått på min liste tidligere da den ikke er over 2000 moh, men kan være en rekrutteringstopp for barna tenker jeg.

Midtmaradalen ned til venstre
Midtmaradalstindene, Midtmaradalen ned til venstre

Nede ved bandet går vi ikke helt frem til hytta, men derimot til kanten av breen under Storen og sklir ned denne. Det var en morsom og leken opplevelse. Deretter er det lett trav tilbake til Turtagrø. Ved Turtagrø ser vi at skyene også slipper Storen, som den siste toppen i Jotunheiem denne dagen. Klokka er ca halv fire og vi brukte i følge Endomondo 10 timer og 46 minutter på turen. Meget tilfredsstilte fjellmenn setter seg inn i bilen og kjører 5 mil for bading i Hafslovatnet med koner og unger 🙂

 

Nedenfor noen flere bilder:

Ramler du og begynner å skil, er det her du havner
Breen opp mot bandet. Ramler du og begynner å skil, er det her du havner
Klyving opp mot Hjørnet
Klyving før vi tok på oss tau
Tilbake mot Galleriet
Tilbake mot galleriet. I andre enden kan man skimte den danske legen og guiden hans. Må forstørre denne for å se hylla som følges
Her frosvinner guiden opp pipa
Her frosvinner guiden opp pipa
Siste steg mot toppen
Siste steg mot toppen
Torger og Fridtjov
Torger og Fridtjov
Her forsvinner man ned i det ukjente.
Her forsvinner man ned i det ukjente.
Fridtjov rappellerer den andre rappeleringen
Fridtjov rappellerer den andre rappeleringen
Ser glimt av Store Midtmaradalstind
Ser glimt av Store Midtmaradalstind
Durhaugsryggen, Ringstind
Durhaugsryggen, Ringstind
Sola skinner på Storen, å gid jeg var der oppe
Sola skinner på Storen når vi kommer ned, å gid jeg var der oppe