Storen har jeg tenkt på i snart 15 år. Storen eller Store Skagastølstind er Norges tredje høyeste fjell og antagelig det mest sagnomsuste. Konas familie er fra Hafslo i Luster og vi er ofte i området. Hver gang har jeg tenkt som Ibsen, «Å gid jeg var der oppe». For snart 15 år siden traff jeg en eldre herremann på Turtagrø, som med innlevelse og engasjement fortalte om turene på Storen. Når han var i dette området, var det bare Storen som gjaldt. Samtalen gjorde inntrykk på meg, og tanken på Storen har fulgt meg siden.

Endelig så ting ut til å klaffe og jeg og turkammerat Fridtjov Fremstad hadde booket guidet tur med Norgesguidene over Skagastølstind traversen. Når vi først skal gøre det så skal det gjøres ordentlig. Som tindesamler får man også med seg 4 topper over 2000 meter på den turen. Overnatting på Turtagrø var booket fra 17-18. Juli, oppmøte og gjennomgang med guide kl 19.00 torsdag 17.

Guiden frarådet å gå traversen pga av værmeldingene, men foreslo å heller gå runden om Slingsbybreen. Traversen gås kun på tørt fjell, og værmeldingene lovte ikke tørt fjell. Vi ble enige om å se det an til morgenen etter. Frokost kl 04.00 og avmarsj 04.30. Værmeldingene var ikke bedre morgenen den 18., det lå skyer fra omlag 1200 moh og toppene var dekket i tåke. Guiden var klar på at i dag blir det normalruta om Hjørnet og Heftyes renne. Guiden var også tydelig på at hvis vi ikke nådde Hytta på bandet innen 3 timer, så returnerte vi. OK!

Vi la i gang, jeg og Fridtjov i shorts, men lett jakke. Tau og seler i hver vår sekk, mye mat og drikke. 40 liters sekker. Der hvor man krysser elva før første bakke fra Turtagrø tok vi av jakkene, det var varmt nok i været. Guiden hadde vært tydelig på at det blir ikke noe ekstra pauser, så dere skal drikke og spise når det faller seg naturlig. Vi hadde en liten stopp for å fylle vann ved en bekk inne i Skagadalen et stykke inn fra Tindeklubbhytta. Neste stopp var ved Hytta på bandet. Oppe til bandet måtte isøksa frem to ganger, relativt bratt nedover breen. Guiden; «Her er det om å gjøre å ikke falle! Hvis dere begynner å skli, legg dere på magen og spre ben og armer.» Til hytta på bandet brukte vi omlag 2,5 timer. klokka var ca 07.00. Pisse og spisepause, på med bukse, jakke og seler. Tåken holdt seg foran oss fremdeles, men det var ikke mange høydemeterne opp til den fra der vi sto på 1758 moh, nesten 650 høydemetere igjen.

Fra Hytta på bandet blir det raskt brattere. To-tre snerenner må passeres. Disse er bratte, og guiden lager spor og forsikrer seg om at vi støtter oss riktig på isøksene. Det var på en av disse en erfaren norsk klatrer omkom sommeren 2013, for ett år siden. Ca midt mellom Hytta på bandet og Hjørnet tar vi i bruk tau, en litt lengre pause her så vi rekker å spise og drikke godt. Det har blitt kaldere så jeg tar på lue og hansker – og er litt bekymret for om jeg har med meg en godt nok egnet jakke. Hvis det blir mer regn, vil jeg bli kliss blaut og iskald. Det går heldigvis bra, været letter noe og det blir ikke mer nedbør. Vi gikk sammen med en dansk lege som hadde egen guide fra Norgesguidene, og for tiden var lege i Lærdal. Han fortalte at dette var fjerde gangen han forsøkte seg på Storen og håpte det denne gangen ble suksess. Sist gang hadde de brukt 7 timer til Heftyes renne, men ble der stoppet av is og isvann – dette var i juni for noen år siden. Fridtjov, jeg og en tredje kammerat har overnattet i Hytta på bandet en gang for om lag 13 år siden, men dette er første gangen vi forsøker oss på Storen, så det vil nesten være flaks om vi greier det på første forsøk tenker jeg.

Opp til Hjørnet på 2340 moh er det ikke spesielt krevenede. Guiden går først og setter i sikringer, Fridtov går som nr 2, hekter seg selv av sikringene, og jeg går sist, hekter meg av sikringene og tar med meg disse og henger de i selen. Vi får raskt en rutine på dette, det er bra for det blir snart mer krevende. Guiden har vært tydelig på at den største risikoen ved denne turen er ikke å falle ned, men steinsprang. Vi er derfor veldig oppmerksomme på løse stener slik at vi ikke utløser disse. Vi har selvsagt hjelm på. På Hjørrnet står vi foran den største utfordringen så langt, Galleriet! Galleriet er en ujevn smal hylle på omlag ti meter, med bratt fjell rett opp, og rett ned, før du kommer frem til en større hylle hvor man kan ta en liten pust i bakken. Vi hadde lite utsikt, men jeg har lest såpass mye om dette stedet at jeg vet at her er det luftig, langt ned og det setter et visst press på situasjonen. Guiden går først, sikrer, Fridjov nr 2 og løser seg selv ut, mens jeg går sist og tar med meg sikringene.

Etter galleriet kan man velge to ruter opp. Den ene er Vigdals sva, som beskrives som en hylle i 45 graders vinkel, den har overheng, og med løse stener. Denne er det meningen man skal svinge seg rundt. Den danske legen og guiden hans gikk denne ruten, og dansken karakteriserte det som creepy. Guiden vår valgte Heftyes renne. Dette er en smal renne hvor man skal forsere 10-15 høydemeter, utvilsomt den største utfordringen på turen vår og har vanskelighetssgrad 4. Slike renner kalles for en kamin, og følelsen av å klatre opp ei pipe var tilstede. Guiden først, Fridtjov nr 2 og jeg til slutt. I renna er det såpass trangt at man må bruke en type krysstak, som betyr at du folder hendene foran deg og tar tak i høyre side med venstre hånd og motsatt på den andre. Her var det bløtt, det var kaldt, trangt, antydning til krampe både i lår og armer, det var luftig og Heftyes renne er et bra navn. For å utrykke det slik, så følte jeg stor mestring når jeg kom opp. Det å ta med seg sikringene var en ekstra utfordring da jeg et par steder måtte få tak oppe, for så å gå ned igjen og lirke ut sikringen.

Videre er det grei klyving opp mot toppvarden. Den danske legen og guiden hans er allerede oppe, og vi venter på at de skal gå ned før vi går opp. Det er en liten utfordring ca 10 høydemeter fra toppen, hvor man må overvinne et overheng. Det er greit på veg opp, men nedover er det litt værre. Dansken klarer på veg ned å miste taket, og blir rett og slett hengende å dingle i det fri og vi får sett at sikringen faktisk fungerer. Guidene sier de aldri har opplevd dette tidligere. Dansken fikk seg nok en overrakselse når han faller de to tre meterne, men er ved godt mot.

Toppen gir en fantastisk følelse, dette har jeg ventet på i over 10 år. Det er ingen utsikt, men vi klarer i alle fall å knipse noen bilder av hverandre. Vi har brukt 5 timer og 50 minutter opp, det er passe raskt.

På returen skal vi ikke gå ned Heftyes renne og via Galleriet, men litt lengre vest og isteden rappelere. Her er det omlag 50 høydemeter som skal overvinnes, og det er bare å stole på selene, tauet, knuten og guiden. 50 meter skal overvinnes, men jeg vet at det er omlag 500 meter ned. Å lene seg utover og henge i stroppen gir nærmest en metafølelse av seg selv. Jeg føler virkelig at jeg ser på meg selv utenfra, og må bestemme meg for at jeg bare skal fokusere på ett steg om gangen. Ca to tredeler ned ser jeg at enden av tauet farer forbi meg på veg oppover. Jeg har tidligere hørt historier om at enden har gått ut av sikringen og folk har falt i den visse død. Men jeg vet at det er en klaring på i allefall 20 meter på tauet så dette skal gå bra, Fridtjov er allerede nede. Men så skjer det at jeg stopper opp og blir stående på en hylle og lurer på om det er her jeg skal løsne meg selv. Pga overheng ser jeg ikke guiden, og jeg ser ikke Fridtjov. Guiden roper at jeg skal videre, og at jeg skal lene meg på tauet. Men i de sekundene jeg har stått på hyllen så har guiden matet mere tau, slik at når jeg igjen lener meg på tauet, faller jeg 3 meter rett ned og deiser i fjellveggen samtidig som tauet strammer til. Når jeg et lite minutt etter er nede og løsner meg selv fra selen er puls, adrenalin og fokus på et nivå jeg aldri har opplevd tildigere. Dette kan beskrives som en rus, ingen tvil om at det er denne følelsen ekstremsportutøvere higer etter.

Videre ned er det en rappelering til. Omlag 40 høydemeter og ikke like bratt som den forrige. Denne er en enensidig fin opplevelse, jeg rekker å kjenne på at det er deilig å henge i stroppen og hoppe nedover fjellet. Sola titter frem og vi kan glimtvis se andre topper i Hurrungane. Mest tydelig er Store Midtmarradalstind, en lite besøkt topp da den er både krevende og det er lang anmarsj. Videre ser vi Dyrhaugsryggen, Soleibotntind, Auustbotntind som jeg har besøkt tidligere. Ringstind har jeg og Fridtjov forsøkt tidligere, men måtte snu pga dårlig vær. Praten har hele turen gått om diverse turoppelvelser som vi har hatt, og guiden skyter inn med utfyllende informasjon. Han trekker frem Lauvnostind som kanskje den fineste toppen i Hurrungane. Den er ikke vanskelig å bestige både sommer og vinter, og den har en fantastisk topp som er lang, flat og et par meter bred, med luftige stup på begge sider. Lauvnostind har ikke stått på min liste tidligere da den ikke er over 2000 moh, men kan være en rekrutteringstopp for barna tenker jeg.

Nede ved bandet går vi ikke helt frem til hytta, men derimot til kanten av breen under Storen og sklir ned denne. Det var en morsom og leken opplevelse. Deretter er det lett trav tilbake til Turtagrø. Ved Turtagrø ser vi at skyene også slipper Storen, som den siste toppen i Jotunheiem denne dagen. Klokka er ca halv fire og vi brukte i følge Endomondo 10 timer og 46 minutter på turen. Meget tilfredsstilte fjellmenn setter seg inn i bilen og kjører 5 mil for bading i Hafslovatnet med koner og unger 🙂

 

Nedenfor noen flere bilder: