Stikkordarkiv: Ryggtravers

Veslesmeden 2015 moh

Grei og enkel tur til Veslesmeden for Bjørn og Torger
Grei og enkel tur til Veslesmeden for Bjørn og Torger

Veslesmeden er en av de mest populære 2000 mterstoppene og antagelig den mest besøkte toppen i Rondane. Fra Rondvassbu er det om lag 5 km opp og 850 høydemeter på merket sti. Det går jevnt oppover og turen kan sammenlignes med å gå opp til fløyen i Bergen, fra sentrum og opp til Kristiansten Festning i Trondheim eller fra Storo og opp på Grefsenkollen i Oslo. Det er med andre ord lite utfordrende og her møter du barnefamilier med barn under skolealder som går opp selv.  

Toppen av Veslesmeden utgjør en fin topp-pyramide og gir toppen et karakteristisk preg som lett lar seg kjenne igjen fra de andre toppene i Rondane.

Vårt utgangspunkt denne septemberdagen var Rondvassbu. Jeg kom inn til Rondvassbu to dager i forvegen fra parkeringsplassen spranget som jeg nådde med 15 minutts taxitur fra Otta jernbanestasjon. Herfra er det om lag en time å gå inn til hytta. Med sykkel går det på et kvarter og med litt planlegging kan man ordne med utleie av sykkel fra Rondvassbu slik at disse venter på parkeringsplassen når du kommer. Dagen før vår tur til Veslesmeden gikk jeg tretoppersturen Storronden, Vinjeronden og Rondeslottet, mens min turvenn Bjørn Bye lå på Rondvassbu og restituerte etter å ha gått fra Dovrefjell til Rondvassbu dagen i forveien. Alle toppene kan du lese om på denne siden. Starten på vår tur var derfor rolig og vi nærmest ruslet fra Rondvassbu og opp til Storesmeden og brukte vel i underkant av 90 minutter opp.

Storesmeden
Storesmeden og smedeggen sett på veg opp til Veslesmeden

 Et stykke før topp-pyramiden til Veslesmeden går smedeggen vestover mot Storesmeden. Både jeg og Bjørn var motiverte for denne toppen også, så etter å ha tatt en matbit på Veslesmeden gikk vi ned igjen i retning smedeggen og Storesmeden. Denne turen utviklet seg til å bli noe dramatisk og du kan lese om den i et eget eget innlegg her på siden

Storesmeden sett fra Smedeggen. En hammer er den store utfordringen som må passeres
Storesmeden sett fra Smedeggen. En hammer er den store utfordringen som må passeres

Utstyr i bruk:

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter
Reklamer

Rondeslottet 2178 moh

Vinjeronden og Rondeslottet sett fra Storronden
Vinjeronden og Rondeslottet sett fra Storronden

Rondeslottet eller Rondslottet er det høyeste fjellet i Rondane, og gir utsikt til alle de andre 8 2000 meterstoppene i området. Fra vest kan man ane konturene av et klassisk bayersk slott, med det høyeste spiret i midten, med et mindre spir på hver side. Noe som antagelig har gitt navnet til fjellet

Med utgangspunkt i Rondvassbu, så er det en to timers tur opp til Vineronden, og deretter en og en halv time til Rondeslottet. Opp til Vinjeronden er det tidvis bratt, og man må noen steder bruke hendene for å komme seg opp fra skaret mellom Storronden og Vinjeronden. Jeg gikk denne toppen som den siste av tretoppersturen Storronden, Vinjeronden, Rondeslottet, med retur til Rondvassbu via Vinjeronden igjen.

Rondeslottet, Vinjeronden og Storronden sett fra Veslesmeden
Rondeslottet, Vinjeronden og Storronden sett fra Veslesmeden

Hele turen tok om lag 8-9 timer med rask gange uten særlige pauser. Det er også merket sti fra Bjørnhollia som er en liten dagsmarsj vestover fra Rondvassbu

Fra Vinjeronden må man ned om lag 100 høydemeter, før man starter på stigningen til Rondeslottet. Toppen er svakt avrundet, med en enorm Varde. Rundt varden er det også laget til sittegrupper med vindvegger av oppbygd sten. Fra toppen ser vi til alle de andre 8 hovedtoppene over 2000 meter i Rondane; Storronden, Vinjeronden, Veslesmeden, Storesmeden, Høgronden, Midtronden, Digerronden og Trolltinden. Alle disse tindene er beskrevet her. Turen går mye i grov skifersten og er enkel i tørt vær, men langt mer utfordrende ved nedbør, slik de fleste toppene i Rondane er det. Jeg gikk Rondeslottet i lett overskyet oppholdsvær som er helt perfekt for en slik tur – hvor du må ha med mye vann hvis det er varmt, da det er lite vann tilgjengelig oppe i høyden. Vinterstid er toppen lite egnet pga lite snø i området, kombinert med bratte partier med glatt sten. For barn fra 12 års alder er toppen et egnet mål

Toppen av Rondeslottet, med utsikt mot Digerronden, Midtronden og Høgronden
Toppen av Rondeslottet, med utsikt mot Digerronden, Midtronden og Høgronden

Utstyr i bruk

  • Jakke; Helly Hansen regnjakke
  • Bukse; vadmelsbukse fra overskuddslageret til det svenske forsvaret
  • Undertøy: Bavac superundertøy
  • Sko: Crispi fjellsko
  • Sekk; Bergans turrsekk 45 liter

Dyrhaugsryggen med Store Dyrhaugstind 2134 moh som høyest

Dyrhaugsryggen sett fra stien mot Ringsdalen
Dyrhaugsryggen sett fra stien mot Ringsdalen

Dyrhaugsryggen kalles det den gjør fordi rein fra gammelt av trakk forbi ryggen og hadde kalvingsted inn mot Ringsdalen. Man kan fremdes treffe rein i denne delen av Hurrungane, som jeg blant annet skrev om i beskrivesen av turen til Nordre Skagastølstind.

Dyrhaugsryggen består av 4 topper over 2000 moh. Denne turen ble gjort en sommerdag i 2005, med avreise fra Hafslo ikke spesiel tidlig på dagen. En times kjøring til Turtagrø. Fra Turtagrø følges sti mot Ringsdalen før man tar av 90 grader mot Dyrhaugsryggen når man er ca midt på bunnen av denne. Oppover er det ur og lite krevende, men fantastisk utsikt- Mot øst ser man Fanaråken og Smøørstabtindane. Fanaråken er allerede besøkt (2001), mens Smørstabtindane er planen for neste guttetur siste helga i September (2014). Når man nærmer seg toppen blir det mest naturlig å gå utover mot kanten mot øst. Over dalen er Skagstølsryggen selvsagt den mest dominerende. Det var fantastisk vær denne dagen, og utsikten var utrolig.

Før man kommer til Store Dyhaugstind (2134) må man runde en mindre topp. Denne er ikke en egen, da den har for lav primærfaktor. Her møtte jeg imidlertid en liten kar som sa han var 8. Han ventet på mor, far og storesøster som skulle gå ryggen. Han frotalte at det var han vant til, og det var greit for ham å sitte der og dingle med beina mens resten av familien gjorde sitt. Toppvarden på Store Dyhaugstinden er et kunstverk i seg selv, men samtidig såpass dominerende at man «må» klyve i siden på varden for å komme seg forbi.

Toppvarden er et kunstverk i seg selv
Toppvarden er et kunstverk i seg selv

Videre er det noen steder luftig, men enkel klyving til Midtre Nordre 2135 moh og Midtre Søndre 2134 moh

Fra Store, ser man sørover mot Midtre Nordre og Midtre Søndre. Lengre til høyre er et par av Midtmaradalstindane
Fra Store, ser man sørover mot Midtre Nordre og Midtre Søndre. Lengre til høyre er et par av Midtmardalstindane

Søndre Dyrhaugstinden (2072 moh) ser mer krevende ut enn de tre første. Det er antagelig fordi du oppelver at det er et stykke dit når du akkurat har oervunnet de tre første, og den ser noe brattere ut. Når man kommer nært nok er det her også enkel klyving både opp og ned. Østover ned i Skagadalen finns her noen av Norges mest krevende klatreruter. Arne næss senior var førstebestiger av disse. Normalruta gås imidlertid på en 3 timer opp, og 2,5 timer ned med greit tempo. En relativt enkel tur. Ned fra Dyrhugstinden går Tinderittet rundt 01. mai, som er en sagnomsust konurranse hvor det er førstemann ned som er poenget. Det er også en del snørenner mot skagadalen, som er ettertraktet blant de mest ihugga randonee utøverne

Dyrhaugsryggen sett på veg ned fra Storen
Dyrhaugsryggen sett på veg ned fra Storen

Nordre Skagastølstind 2167 moh

 

Nordre Skagastølstind i front

Denne turen ble gjort sommeren 2011 og hadde en egen ramme, med sykling fra Haflso til Turtagrø. En distanse på omlag 50 km og mer enn 1000 høydemeter alene. Dette tok omlag 3 timer. Turen fra Skjolden lengst inn i Sognefjorden og opp til Turtagrø er krevende, men veldig fin

Utsikt fra Skjolden. Fjellet Molden lengst ute
Utsikt fra Skjolden. Fjellet Molden lengst ute

 

Deretter var det skifting til joggesko og i lett trav opp mot Tindeklubbhytta. Derfra brattere opp mot Nordre Skagastøsltind. Toppen krever litt klyving de siste to tre høydemeterne, og kan være utfordrende nok for en sliten kropp.

Å komme seg opp på toppen byr på litt krevende klyving de siste 4-5 høydemeterne. Det er visstnok kun 5 steder man kan komme seg opp uten tau, og det gjelder å finne en av disse
Å komme seg opp på toppen byr på litt krevende klyving de siste 4-5 høydemeterne. Det er visstnok kun 5 steder man kan komme seg opp uten tau, og det gjelder å finne en av disse
Utsikten fra toppen, Dyrhaugsryggen i front, mener man kan skimte Både Autsbotntind og Ringstind bak
Utsikten fra toppen, Dyrhaugsryggen i front, mener man kan skimte Både Autsbotntind og Ringstind bak

Nedover i raskt trav mot Turtagrø og enkel sykkeltur tilbake til Haflso. Turen tok omlag 10-11 timer. Møtte på noe rein inne i Skagadalen, som var en fin opplevelse.

På veg ned møtte jeg en tre fire reinsbukker inne i Skagadalen
På veg ned møtte jeg en tre fire reinsbukker inne i Skagadalen

Nordre skagastølstind er første topp over 2000 moh i Skagastølstraversen, som i alt har 4 topper over 2000 moh med Storen som høyest på 2405 moh og i den andre enden av traversen

Skagastølstraversen. Storen bakerst
Skagastølstraversen. Storen bakerst

Storen – Store Skagastølstind 2405 moh

Sola skinner på Storen, å gid jeg var der oppe
Sola skinner på Storen, å gid jeg var der oppe

 

Storen har jeg tenkt på i snart 15 år. Storen eller Store Skagastølstind er Norges tredje høyeste fjell og antagelig det mest sagnomsuste. Konas familie er fra Hafslo i Luster og vi er ofte i området. Hver gang har jeg tenkt som Ibsen, «Å gid jeg var der oppe». For snart 15 år siden traff jeg en eldre herremann på Turtagrø, som med innlevelse og engasjement fortalte om turene på Storen. Når han var i dette området, var det bare Storen som gjaldt. Samtalen gjorde inntrykk på meg, og tanken på Storen har fulgt meg siden.

Endelig så ting ut til å klaffe og jeg og turkammerat Fridtjov Fremstad hadde booket guidet tur med Norgesguidene over Skagastølstind traversen. Når vi først skal gøre det så skal det gjøres ordentlig. Som tindesamler får man også med seg 4 topper over 2000 meter på den turen. Overnatting på Turtagrø var booket fra 17-18. Juli, oppmøte og gjennomgang med guide kl 19.00 torsdag 17.

Guiden frarådet å gå traversen pga av værmeldingene, men foreslo å heller gå runden om Slingsbybreen. Traversen gås kun på tørt fjell, og værmeldingene lovte ikke tørt fjell. Vi ble enige om å se det an til morgenen etter. Frokost kl 04.00 og avmarsj 04.30. Værmeldingene var ikke bedre morgenen den 18., det lå skyer fra omlag 1200 moh og toppene var dekket i tåke. Guiden var klar på at i dag blir det normalruta om Hjørnet og Heftyes renne. Guiden var også tydelig på at hvis vi ikke nådde Hytta på bandet innen 3 timer, så returnerte vi. OK!

Vi la i gang, jeg og Fridtjov i shorts, men lett jakke. Tau og seler i hver vår sekk, mye mat og drikke. 40 liters sekker. Der hvor man krysser elva før første bakke fra Turtagrø tok vi av jakkene, det var varmt nok i været. Guiden hadde vært tydelig på at det blir ikke noe ekstra pauser, så dere skal drikke og spise når det faller seg naturlig. Vi hadde en liten stopp for å fylle vann ved en bekk inne i Skagadalen et stykke inn fra Tindeklubbhytta. Neste stopp var ved Hytta på bandet. Oppe til bandet måtte isøksa frem to ganger, relativt bratt nedover breen. Guiden; «Her er det om å gjøre å ikke falle! Hvis dere begynner å skli, legg dere på magen og spre ben og armer.» Til hytta på bandet brukte vi omlag 2,5 timer. klokka var ca 07.00. Pisse og spisepause, på med bukse, jakke og seler. Tåken holdt seg foran oss fremdeles, men det var ikke mange høydemeterne opp til den fra der vi sto på 1758 moh, nesten 650 høydemetere igjen.

Hytta på bandet
Hytta på bandet, Fridtjov i forgrunnen

Fra Hytta på bandet blir det raskt brattere. To-tre snerenner må passeres. Disse er bratte, og guiden lager spor og forsikrer seg om at vi støtter oss riktig på isøksene. Det var på en av disse en erfaren norsk klatrer omkom sommeren 2013, for ett år siden. Ca midt mellom Hytta på bandet og Hjørnet tar vi i bruk tau, en litt lengre pause her så vi rekker å spise og drikke godt. Det har blitt kaldere så jeg tar på lue og hansker – og er litt bekymret for om jeg har med meg en godt nok egnet jakke. Hvis det blir mer regn, vil jeg bli kliss blaut og iskald. Det går heldigvis bra, været letter noe og det blir ikke mer nedbør. Vi gikk sammen med en dansk lege som hadde egen guide fra Norgesguidene, og for tiden var lege i Lærdal. Han fortalte at dette var fjerde gangen han forsøkte seg på Storen og håpte det denne gangen ble suksess. Sist gang hadde de brukt 7 timer til Heftyes renne, men ble der stoppet av is og isvann – dette var i juni for noen år siden. Fridtjov, jeg og en tredje kammerat har overnattet i Hytta på bandet en gang for om lag 13 år siden, men dette er første gangen vi forsøker oss på Storen, så det vil nesten være flaks om vi greier det på første forsøk tenker jeg.

Opp til Hjørnet på 2340 moh er det ikke spesielt krevenede. Guiden går først og setter i sikringer, Fridtov går som nr 2, hekter seg selv av sikringene, og jeg går sist, hekter meg av sikringene og tar med meg disse og henger de i selen. Vi får raskt en rutine på dette, det er bra for det blir snart mer krevende. Guiden har vært tydelig på at den største risikoen ved denne turen er ikke å falle ned, men steinsprang. Vi er derfor veldig oppmerksomme på løse stener slik at vi ikke utløser disse. Vi har selvsagt hjelm på. På Hjørrnet står vi foran den største utfordringen så langt, Galleriet! Galleriet er en ujevn smal hylle på omlag ti meter, med bratt fjell rett opp, og rett ned, før du kommer frem til en større hylle hvor man kan ta en liten pust i bakken. Vi hadde lite utsikt, men jeg har lest såpass mye om dette stedet at jeg vet at her er det luftig, langt ned og det setter et visst press på situasjonen. Guiden går først, sikrer, Fridjov nr 2 og løser seg selv ut, mens jeg går sist og tar med meg sikringene.

Etter galleriet kan man velge to ruter opp. Den ene er Vigdals sva, som beskrives som en hylle i 45 graders vinkel, den har overheng, og med løse stener. Denne er det meningen man skal svinge seg rundt. Den danske legen og guiden hans gikk denne ruten, og dansken karakteriserte det som creepy. Guiden vår valgte Heftyes renne. Dette er en smal renne hvor man skal forsere 10-15 høydemeter, utvilsomt den største utfordringen på turen vår og har vanskelighetssgrad 4. Slike renner kalles for en kamin, og følelsen av å klatre opp ei pipe var tilstede. Guiden først, Fridtjov nr 2 og jeg til slutt. I renna er det såpass trangt at man må bruke en type krysstak, som betyr at du folder hendene foran deg og tar tak i høyre side med venstre hånd og motsatt på den andre. Her var det bløtt, det var kaldt, trangt, antydning til krampe både i lår og armer, det var luftig og Heftyes renne er et bra navn. For å utrykke det slik, så følte jeg stor mestring når jeg kom opp. Det å ta med seg sikringene var en ekstra utfordring da jeg et par steder måtte få tak oppe, for så å gå ned igjen og lirke ut sikringen.

Heftyes Renne III
Heftyes renne

Videre er det grei klyving opp mot toppvarden. Den danske legen og guiden hans er allerede oppe, og vi venter på at de skal gå ned før vi går opp. Det er en liten utfordring ca 10 høydemeter fra toppen, hvor man må overvinne et overheng. Det er greit på veg opp, men nedover er det litt værre. Dansken klarer på veg ned å miste taket, og blir rett og slett hengende å dingle i det fri og vi får sett at sikringen faktisk fungerer. Guidene sier de aldri har opplevd dette tidligere. Dansken fikk seg nok en overrakselse når han faller de to tre meterne, men er ved godt mot.

Toppen gir en fantastisk følelse, dette har jeg ventet på i over 10 år. Det er ingen utsikt, men vi klarer i alle fall å knipse noen bilder av hverandre. Vi har brukt 5 timer og 50 minutter opp, det er passe raskt.

Toppen

På returen skal vi ikke gå ned Heftyes renne og via Galleriet, men litt lengre vest og isteden rappelere. Her er det omlag 50 høydemeter som skal overvinnes, og det er bare å stole på selene, tauet, knuten og guiden. 50 meter skal overvinnes, men jeg vet at det er omlag 500 meter ned. Å lene seg utover og henge i stroppen gir nærmest en metafølelse av seg selv. Jeg føler virkelig at jeg ser på meg selv utenfra, og må bestemme meg for at jeg bare skal fokusere på ett steg om gangen. Ca to tredeler ned ser jeg at enden av tauet farer forbi meg på veg oppover. Jeg har tidligere hørt historier om at enden har gått ut av sikringen og folk har falt i den visse død. Men jeg vet at det er en klaring på i allefall 20 meter på tauet så dette skal gå bra, Fridtjov er allerede nede. Men så skjer det at jeg stopper opp og blir stående på en hylle og lurer på om det er her jeg skal løsne meg selv. Pga overheng ser jeg ikke guiden, og jeg ser ikke Fridtjov. Guiden roper at jeg skal videre, og at jeg skal lene meg på tauet. Men i de sekundene jeg har stått på hyllen så har guiden matet mere tau, slik at når jeg igjen lener meg på tauet, faller jeg 3 meter rett ned og deiser i fjellveggen samtidig som tauet strammer til. Når jeg et lite minutt etter er nede og løsner meg selv fra selen er puls, adrenalin og fokus på et nivå jeg aldri har opplevd tildigere. Dette kan beskrives som en rus, ingen tvil om at det er denne følelsen ekstremsportutøvere higer etter.

Den følelsen er ubeskrivelig. 50 meter skal overvinnes, og det er 500 meter ned
Den følelsen er ubeskrivelig. 50 meter skal overvinnes, og det er 500 meter ned

Videre ned er det en rappelering til. Omlag 40 høydemeter og ikke like bratt som den forrige. Denne er en enensidig fin opplevelse, jeg rekker å kjenne på at det er deilig å henge i stroppen og hoppe nedover fjellet. Sola titter frem og vi kan glimtvis se andre topper i Hurrungane. Mest tydelig er Store Midtmarradalstind, en lite besøkt topp da den er både krevende og det er lang anmarsj. Videre ser vi Dyrhaugsryggen, Soleibotntind, Auustbotntind som jeg har besøkt tidligere. Ringstind har jeg og Fridtjov forsøkt tidligere, men måtte snu pga dårlig vær. Praten har hele turen gått om diverse turoppelvelser som vi har hatt, og guiden skyter inn med utfyllende informasjon. Han trekker frem Lauvnostind som kanskje den fineste toppen i Hurrungane. Den er ikke vanskelig å bestige både sommer og vinter, og den har en fantastisk topp som er lang, flat og et par meter bred, med luftige stup på begge sider. Lauvnostind har ikke stått på min liste tidligere da den ikke er over 2000 moh, men kan være en rekrutteringstopp for barna tenker jeg.

Midtmaradalen ned til venstre
Midtmaradalstindene, Midtmaradalen ned til venstre

Nede ved bandet går vi ikke helt frem til hytta, men derimot til kanten av breen under Storen og sklir ned denne. Det var en morsom og leken opplevelse. Deretter er det lett trav tilbake til Turtagrø. Ved Turtagrø ser vi at skyene også slipper Storen, som den siste toppen i Jotunheiem denne dagen. Klokka er ca halv fire og vi brukte i følge Endomondo 10 timer og 46 minutter på turen. Meget tilfredsstilte fjellmenn setter seg inn i bilen og kjører 5 mil for bading i Hafslovatnet med koner og unger 🙂

 

Nedenfor noen flere bilder:

Ramler du og begynner å skil, er det her du havner
Breen opp mot bandet. Ramler du og begynner å skil, er det her du havner
Klyving opp mot Hjørnet
Klyving før vi tok på oss tau
Tilbake mot Galleriet
Tilbake mot galleriet. I andre enden kan man skimte den danske legen og guiden hans. Må forstørre denne for å se hylla som følges
Her frosvinner guiden opp pipa
Her frosvinner guiden opp pipa
Siste steg mot toppen
Siste steg mot toppen
Torger og Fridtjov
Torger og Fridtjov
Her forsvinner man ned i det ukjente.
Her forsvinner man ned i det ukjente.
Fridtjov rappellerer den andre rappeleringen
Fridtjov rappellerer den andre rappeleringen
Ser glimt av Store Midtmaradalstind
Ser glimt av Store Midtmaradalstind
Durhaugsryggen, Ringstind
Durhaugsryggen, Ringstind
Sola skinner på Storen, å gid jeg var der oppe
Sola skinner på Storen når vi kommer ned, å gid jeg var der oppe