Stikkordarkiv: jotunheimen

Store Steindalsnosi 2025 moh

Hurrungane sett fra Steindalsnosi. Fanaråken, Skagastøsltindane, Dyrhaugsryggen
Hurrungane sett fra Steindalsnosi. Fanaråken, Skagastøsltindane, Dyrhaugsryggen

Store Steindalsnosi har en fantastisk utsikt, og er lett tilgjengelig. Toppen i seg selv gjøre ikke så mye ut av seg så dette er et attraktivt mål både sommer og vinter for hele familien. Steindalsnosi ligger lengst nordvest på Sognefjellet, og utsikten mot Fanaråken og Hurrungane sørover, og helt ned mot Lustrafjorden vestover anbefales på det sterkeste.

Denne turen ble gått høstferien 2013 sammen med min sønn Oliver, som da var 12 år. Dette er en av de enkleste 2000 meterstoppene å komme opp på, og i fint vær er det en tur på 2,5 timer opp og 2 timer ned. Starten går fra riksveg 55 et stykke øst for Turtagrø og Oscarshaug. Fra vegen ser man en grei stigning helt opp mot toppen. Det kommer en liten elv ned mot vegen, og det er greit å holde seg på østsiden av denne hele turen.

Far og sønn er klar til start. Været er meget lovende
Far og sønn er klar til start. Været er meget lovende

Selv om dette er i uke 40 var været fantastisk fint, og vi gikk ut kun iført windstopper og sportsundertøy. På ca 1600 moh blir det noe brattere og vi møter noe snø. Ura her består av store grove steiner og det er liten fare for å treffe på løs stein. Det blir som å gå i en bratt og noe ujevn trapp

Grov Steinur og snø møter oss på omlag 1600 moh
Grov Steinur og snø møter oss på omlag 1600 moh

Mot toppen så blir det noe brattere og vi benytter også hendene for å støtte oss. Lett klyving, men ikke mer krevende enn at det er overkommelig for de fleste. Etter det bratteste partiet slaker stigningen noe før den mot toppen flater helt ut. Topplatået har god plass og er ganske flat. Jeg vil anslå størrelsen til en smal fotballbane. Nordover er det imidlertid stup på flere hundre meter, så man må være påpasselig på kanten.

Nordover er det stup på flere hundre meter. Mot nordøst ser man Jostedalsbreen
Nordover er det stup på flere hundre meter. Mot nordøst ser man Jostedalsbreen

Toppen har også en sekundærtopp enda et lite stykke innover topplatået. Vi svinger innom denne også bare for å få den med oss. Som nevnt er ikke Store Steindalsnosi noe særlig topp i seg selv. Noen mener sågar den er en del av den mye bedre kjente Fanaråken som er nærmeste nabotopp. Men Steindalsnosi har en fantastisk utsikt der den ligger i enden av en rekke 2000 meterstopper. Vi nyter utsikten sammen med føleslen av å være på toppen av alt akkompangnert av medbrakt mat og termos, før vi tar samme vegen hjemover igjen. En fin dagstur dette med Hafslo i Luster som utgangspunkt. Jeg er ganske sikker på at denne toppen kan gås på ski om vinteren med hell

Toppen av Store Steindalsnosi 2025 moh. Fantastisk utsikt spesielt mot Hurrungane
Toppen av Store Steindalsnosi 2025 moh. Fantastisk utsikt spesielt mot Hurrungane

Utstyr i Bruk

Jakke; Haglöfs windstopper, og Phoenix skalljakke i reserve

Bukse; Trimtex skibukse

Sko: Walk king

Undertøy: Dewold ullunder oventill

Reklamer

Fanaråken 2068 moh

Fanaråken sett fra Steindalsnosi. Skagstølsryggen bak, deretter Dyrhaugsryggen.
Fanaråken sett fra Steindalsnosi. Skagstølsryggen bak, deretter Dyrhaugsryggen.

Fanaråken ligger som et hjørne av Sognefjellet, mellom Steindalsnosi lenger nord og Skagastølsryggen lenger sør. I 1862 var Ibsen som et ledd i sin tur fra Lom til Luster innom Fanaråken. Det var nok på denne turen han gjorde research til Peer Gynt som kom ut to år senere. Ibsens kommentar om Fanaråken skal ha vært: «Gå aldri dit!».

Den enkleste og korteste vegen til Fanaråken starter ved Turtagrø på 868 moh, inn Helgedalen og følger stien opp. Dette er også traseen for løpet Fanaråken opp, som strekker seg over 8,4 km og 1200 høydemeter.

Vår tur til Fanaråken var et ledd i en firedagerstur. Fridtjov Fremstad, Bjørn Bye og jeg hadde fredag kveld midt i juli 2001 startet ved Turtagrø, og overnattet på hytta på bandet. Lørdag gikk vi ned en ikke lenger merket sti ned i Midtmaradalen. Ned i dalen her er det egentlig sikringsbehov, og noe tau var hengt opp som man kunne benytte. Dette er jo lite sikkert, da tau du ikke har festet selv skal du ikke stole på. Disse tauene er nå fjernet, slik at eventuelle turgåere ikke skal tro at Turistforeningen eller andre legger opp til at det skal gås her. Like fullt er det en fin tur hvis man vet hva man gjør. Etter en lang marsj gjennom Midtamaradalen og deretter Utladalen i sol og shortsvær kom vi opp til Skogadalsbøen. Herfra gikk vi søndag morgen nordover mot Fanaråken i tett skydekke og kaldere vær. Dette er en grei tur i pent vær. Utover dagen blåste det opp med regn. Etter vært som vi vant høydemeter gikk nedbøren over til snø. De siste kilometerne inn mot Norges høystliggende turisthytte gikk vi fra løypestikke til løypestikke med null sikt. Jeg vil anta at vinden på toppen var opp mot liten storm, da det var vanskelig å holde seg oppreist.  Snøstorm midt i juli er bare å regne med i den norske fjellheimen.

Dårlig vær, men godt humør på toppen. Null utsikt. Fridtjov Fremstad, Torger Kjeldstad, Bjørn Bye
Dårlig vær, men godt humør på toppen. Null utsikt. Fridtjov Fremstad, Torger Kjeldstad, Bjørn Bye

Treretters middag i en varm stue er fantastisk i over 2000 meters høyde når vinden hyler og nedbøren slår mot vinduene. Det sies at det er overskyet på toppen her 300 dager i året, slik var det også når vi gikk til bords. Utover middagen stilner vinden, og med ett så slår solen igjennom og et fantastisk skue åpner seg opp. Alle til middag løper ut og får med seg åpningen. Ett kvarter etter lukker hullet seg igjen, og showet er over. Et av de mest fascinerende synene her er utsikten ned i Årdal, og det jeg mener er fjorden. Her har vi altså utsyn ned de 2000 høydemeterne vi er ute etter.

Dagen etter hadde vi en lett tur ned i Helgedalen og tilbake til Turtagrø. De første 4 kilometerne er bratte, hvor man går ned 1000 høydemeter, før det hele avsluttes med 4-5 km på veg i slak nedoverbakke.

Helgedalen med Fanaråken innerst
Helgedalen med Fanaråken innerst

Store Ringstind 2124 moh

Dyrhaugsryggen og Ringstind sett fra Storen
Dyrhaugsryggen og Ringstind sett fra Storen

Få topper har har en så fasinerende profil som Store Ringstind. Når man har vært på mange av toppene i Hurrungane, så er det Ringstind sammen med Storen som er mest forlokkende.

Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen
Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen

Ringstind gås best på senvinteren.- Da er det fremdeles så mye snø at man kan gå på ski inn Ringsdalen, samtidig som snøen er lite rasfarlig. Det var også min og Fridtjov Fremstads plan, når vi sent fredag 03.05 i 2012 la oss inn på Turtagrø.

Når Sognefjellet åpnes rundt 01.05. er brøytekantene fasinerende høye
Når Sognefjellet åpnes rundt 01.05. er brøytekantene fasinerende høye

Lørdag morgen er det en kort kjøretur på veien mot Årdal, før vi stopper sammen med en klynge med andre biler. Det er flere som skal på tur. Værmeldingene er ikke helt med oss, men det er mulig at det kan åpne seg opp en luke litt senere på dagen. Klarvær er en forrutsetning for å gå på Ringstind. Spesielt når man skal kjøre ned, må man vite hvor man skal og hvor man ikke skal.

Innover Rinsgdalen blir været bare dårligere, vinden øker og det tar til å snø. Lengst inne i dalen starter stigningen. Her går man et stykke til venstre for enden av dalen for å unngå snøfondene som henger utover rett i mot. Videre er planen å bak disse fondene, men foran en annen mindre topp. Her ser det fra innerst i Ringsdalen luftig ut. Forbi dette stykket skal man svinge opp til høyre og da kommer man inn på den 45 grader bratte siden, som er flat og fin å kjøre ned på. Her vi sliter er snøen bløt og tung, og det tar bra på med tungt utstyr. Fridtjov går med fjellski og feller, jeg med telemarkski og feller. Turen hadde nok vært lettere hvis vi hadde investert i nytt randonee utstyr. Men vi tenkte at folk har gått her på ski, lenge før randonee ble et begrep.

Lunsj over Ringsdalen. Været ser bra ut nordover, men sørover mot Rinsgtind blir det bare værre
Lunsj over Ringsdalen. Været ser bra ut nordover, men sørover mot Rinsgtind blir det bare værre

Vi setter oss ned opp på brekanten over Rinsgdalen og tar lunsj. Været er dårlig, vi er slitne og ser at skyene og vinden pakker Ringstinden inn. Det er ganske klart for oss at vi ikke kommer opp på Rinsgtind denne gangen. Vi møter også et par svenske karer med mye bedre ustyr enn oss som kommer kjørende ned. De har ventet i flere timer litt lengre oppe, men har nå gitt opp.

Sore Rinsgtind viser seg ikke fra sin beste side
Sore Rinsgtind viser seg ikke fra sin beste side

Her vi sitter og blir enige om at vi ikke kommer opp ser vi ikke toppen av Ringstind lengre. Ringstind er ikke en veldig krevende topp, men det er veldig væravhengig om man kommer opp eller ikke. Dessverre er det slik at når man bor på østlandet og de fleste toppene er en dagsreise unna, så må man planlegge turene uavhengig av været. Rinsgtind kom vi ikke opp på denne gangen, men vi skal forsøke igjen. Toppene står der til neste gang.

Fridtjov Fremstad glir ned Rinsgdalen på veg tilbake. Ringstinden er bak der i skyene
Fridtjov Fremstad glir ned Rinsgdalen på veg tilbake. Ringstinden er bak der i skyene

På veg nedover Ringsdalen er forholdene god nok til å bare gli rolig. Fridtjov sine lette fjellski blir litt for lette, mens jeg som har tyngre ytstyr koser meg ordentlig nedover her. Forskjellen hadde nok blitt enda større hadde vi kommet helt opp og opplevd 45 graders helning på veg ned.

Ferdig for denne gang
Turen er over for denne gang. Å ikke komme opp på toppene er en del av gamet

Ved godt vær og greit føre vil jeg anta ikke mer enn gode tre timer opp og 1, 5 time ned fra enden av Ringsdalen

Vestre Austanbotntind 2100 moh

Austanbotntind sett fra Soleibotntind, legg merke til snørenna som kjøres på brett og ski
Austanbotntind sett fra Soleibotntind, legg merke til snørenna som kjøres på brett og ski

Austanbotntindane er en fabelaktig ryggtravers med i alt 6 topper over 2000 moh. Denne turen beskriver de to enkleste, mens de neste fire inkludert Store Austanbotntind venter på å bli besteget. Austanbotntindane ligger i Hurrungane og er lett tilgjengelig fra vegen fra Turtagrø til Årdal. Jeg stoppet rett nord for bommen sammen med mine to faste følgesvenner Bjørn Johan Bye og Fridtjov Fremstad. Herfra er det snaut 4 km i lutlinje og 900 høydemeter til toppen av Store, en skikkelig godbit med kort adkomst.

Denne turen ble gjennomført i slutten av september 2010. Ved avresie Oslo hadde vi ambisjoner om å nå Store, på tross av at mange sikrer på denne toppen og vår erfaring med sikring var tilnærmet lik null. Ved godt vær og godt føre skal det være mulig å nå toppen uten sikring. Ved avreise Turtagrø lørdag morgen var det ingen som trodde vi ville komme opp på store uten sikring pga av frost og snøfall natten før. Uansett la vi ut, med godt humør og isøks som eneste sikring

Opp til Vestre Austanbotntinden (V1) 2100 moh er det noe enkel klyving de siste 50 høydemeterne før selve toppen flater ut

Vestre Austanbotntind 2100 moh
Vestre Austanbotntind 2100 moh

Været er godt og selv om det er noe snø så har vi fremdeles trua på at Storen kan nås når vi når Vestre

Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen
Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen

Herfra krysser vi en sagnomsust snørenne, som kjøres på både ski og brett av de mest ihugga randoneeutøverne. Ned mot snørenna er det også en del klyving, men kampesteiner sikrer slik at det ikke er altfor luftig. Det er mye snø flere steder og et glipptak vil ha et utvilsomt tragisk utfall.

Snørenna mot soleibotn. Her er det bratt
Snørenna mot soleibotn. Her er det bratt

På neste topp Vestraste Austanbotntind blåser det opp og tåka kommer sigende. Det blåser såpass at vi har problemer med å stå oppreist i kastene

Vestraste Austanbotntind 2020 moh. Legg merke til hvordan vinden tar i luestroppen til Fridtjov
Vestraste Austanbotntind 2020 moh. Legg merke til hvordan vinden tar i luestroppen til Fridtjov fremstad

Med dette været forstår vi at det er uaktuelt å forsøke seg på Store. Som så mange andre ganger må en topptur avbrytes pga av vær og føreforhold. Toppsanking er en utsatt sport, og mange forsøk må til. Likevel fikk vi to av 4 topper og det er jo ikke å kimse av.

Når vi snur nesa nordøstover igjen på veg ned, ser vi Josten i det fjerne. Den må gås en dag
Når vi snur nesa nordøstover igjen på veg ned, ser vi Josten i det fjerne. Den må gås en dag

Nedover minnes jeg at vi hadde en del artige skliopplevelse på lange passe bratte snøtraverser. Omlag 3 timer opp og 2,5 tmer ned inkludert pauser. Det var ike så langt igjen til Store så jeg mener vi bare hadde trengt en time til totalt sett, hvis det hadde vært mulig å komme seg opp

Soleibotntind 2083 moh

Soleibotntind sett fra vegen mot Årdal
Soleibotntind sett fra vegen mot Årdal

Soleibotntind har antagelig navnet sitt fra issoleie. Norges høystvoksende blomst som man kan finne på toppen av Galdhøpiggen. Den kommer i både gule og hvite blomster. Mens resten av Hurrungane er mest kjent for sin villskap, er Soleibotntind kanskje mest kjent for å være en enkel 2000 meters topp. Man kjører fra Turtagrø mot Årdal. Den kortsetste ruta er å kjøre frem til bommen, men da er det litt mer krevende å komme seg opp det første skaret, og man må krysse elva både på veg opp og ned. Det gjorde vi. Det noe enklere, men litt lengre alternativet er å stoppe en kilometer nermere Turtagrø og gå flanken mot Lauvnostind først, før man svinger opp mot Soleibotntind når man når denne.

Denne turen ble gått sommeren 2006 sammen med Marthe. Godt shortsvær når vi startet, godt med mat og drikke og isøks hadde vi med. Isøks var unødvendig å ha med seg, men jeg hadde en baktanke om noen sekundærtopper, og der kunne det være noen snørenner som skulle krysses. Det første skaret er litt bratt, så flater det ut og slak ur det meste av fjellet, før det blir noe brattere mot slutten. Ca 50 høydemeter fra toppen er det antydning til luftig og litt klyving, før toppen flater ut. Østover er det utsikt mot Dyrhaugsryggen og Skalgastølstindane med storen som den mest markante.

Marthe poserer som hun skulle vært datterdatra til Slingsby
Marthe poserer som hun skulle vært datterdatra til Slingsby

Sørover ser man Austbotntind og Sørøstover Ringstind.

Store Austbotntind stikker toppen opp i skyene. Snørenna til venstre er ettertraktet for de mest ihugge randonee utøverne. Jeg har krysste renna på toppen og den ser forlokkende ut
Store Austbotntind stikker toppen opp i skyene. Snørenna til høyre er ettertraktet for de mest ihugga randonee utøverne. Jeg har krysste renna på toppen og den ser forlokkende ut

Soleibotntind har tre sekundærtopper. Nordre krever klatring fra Soleibotntind, men kan nås enkelt fra Lauvnostind. Søre Soleibotntind 2049 moh er en egen topp på ryggen mot Ringstind. Denne kan gjøres uten sikring, men det er krevende klyving. Jeg gikk denne, mens Marthe dinglet med beina på hovedtoppen. Fra hovedtoppen må man ned i et dypt skar med mye løs ur, før man må opp på tilsvarende på andre siden. Mens jeg gikk her blåste det opp, og det kom både regn og tåke. Da jeg kom tilbake fikk jeg tydelig beskrevt at lyden av fallende stein i tåka ikke akkurat skaper en trygghetsfølelse. Søndre har også en egen sekundærtopp; Sørøst for Søndre Soleibotntind 2020 moh. Denne har kun en primærfaktor på 20 meter og regnes ikke med som en av de 300 over 2000.

Søndre Soleibotntind 2049 moh er på ryggen mot Ringstind
Søndre Soleibotntind 2049 moh er på ryggen mot Ringstind

Turen opp tar omlag 3 timer, mens turen ned tar omlag 2. Nedover måtte vi igjen krysse elva ved det nederset skaret. Vi kunne selvsagt ha gått en liten omveg og tatt vegen over, men Marthe valgte å krysse elva uten sko

Marthe krysser elva uten sko
Marthe krysser elva uten sko

Dyrhaugsryggen med Store Dyrhaugstind 2134 moh som høyest

Dyrhaugsryggen sett fra stien mot Ringsdalen
Dyrhaugsryggen sett fra stien mot Ringsdalen

Dyrhaugsryggen kalles det den gjør fordi rein fra gammelt av trakk forbi ryggen og hadde kalvingsted inn mot Ringsdalen. Man kan fremdes treffe rein i denne delen av Hurrungane, som jeg blant annet skrev om i beskrivesen av turen til Nordre Skagastølstind.

Dyrhaugsryggen består av 4 topper over 2000 moh. Denne turen ble gjort en sommerdag i 2005, med avreise fra Hafslo ikke spesiel tidlig på dagen. En times kjøring til Turtagrø. Fra Turtagrø følges sti mot Ringsdalen før man tar av 90 grader mot Dyrhaugsryggen når man er ca midt på bunnen av denne. Oppover er det ur og lite krevende, men fantastisk utsikt- Mot øst ser man Fanaråken og Smøørstabtindane. Fanaråken er allerede besøkt (2001), mens Smørstabtindane er planen for neste guttetur siste helga i September (2014). Når man nærmer seg toppen blir det mest naturlig å gå utover mot kanten mot øst. Over dalen er Skagstølsryggen selvsagt den mest dominerende. Det var fantastisk vær denne dagen, og utsikten var utrolig.

Før man kommer til Store Dyhaugstind (2134) må man runde en mindre topp. Denne er ikke en egen, da den har for lav primærfaktor. Her møtte jeg imidlertid en liten kar som sa han var 8. Han ventet på mor, far og storesøster som skulle gå ryggen. Han frotalte at det var han vant til, og det var greit for ham å sitte der og dingle med beina mens resten av familien gjorde sitt. Toppvarden på Store Dyhaugstinden er et kunstverk i seg selv, men samtidig såpass dominerende at man «må» klyve i siden på varden for å komme seg forbi.

Toppvarden er et kunstverk i seg selv
Toppvarden er et kunstverk i seg selv

Videre er det noen steder luftig, men enkel klyving til Midtre Nordre 2135 moh og Midtre Søndre 2134 moh

Fra Store, ser man sørover mot Midtre Nordre og Midtre Søndre. Lengre til høyre er et par av Midtmaradalstindane
Fra Store, ser man sørover mot Midtre Nordre og Midtre Søndre. Lengre til høyre er et par av Midtmardalstindane

Søndre Dyrhaugstinden (2072 moh) ser mer krevende ut enn de tre første. Det er antagelig fordi du oppelver at det er et stykke dit når du akkurat har oervunnet de tre første, og den ser noe brattere ut. Når man kommer nært nok er det her også enkel klyving både opp og ned. Østover ned i Skagadalen finns her noen av Norges mest krevende klatreruter. Arne næss senior var førstebestiger av disse. Normalruta gås imidlertid på en 3 timer opp, og 2,5 timer ned med greit tempo. En relativt enkel tur. Ned fra Dyrhugstinden går Tinderittet rundt 01. mai, som er en sagnomsust konurranse hvor det er førstemann ned som er poenget. Det er også en del snørenner mot skagadalen, som er ettertraktet blant de mest ihugga randonee utøverne

Dyrhaugsryggen sett på veg ned fra Storen
Dyrhaugsryggen sett på veg ned fra Storen

Nordre Skagastølstind 2167 moh

 

Nordre Skagastølstind i front

Denne turen ble gjort sommeren 2011 og hadde en egen ramme, med sykling fra Haflso til Turtagrø. En distanse på omlag 50 km og mer enn 1000 høydemeter alene. Dette tok omlag 3 timer. Turen fra Skjolden lengst inn i Sognefjorden og opp til Turtagrø er krevende, men veldig fin

Utsikt fra Skjolden. Fjellet Molden lengst ute
Utsikt fra Skjolden. Fjellet Molden lengst ute

 

Deretter var det skifting til joggesko og i lett trav opp mot Tindeklubbhytta. Derfra brattere opp mot Nordre Skagastøsltind. Toppen krever litt klyving de siste to tre høydemeterne, og kan være utfordrende nok for en sliten kropp.

Å komme seg opp på toppen byr på litt krevende klyving de siste 4-5 høydemeterne. Det er visstnok kun 5 steder man kan komme seg opp uten tau, og det gjelder å finne en av disse
Å komme seg opp på toppen byr på litt krevende klyving de siste 4-5 høydemeterne. Det er visstnok kun 5 steder man kan komme seg opp uten tau, og det gjelder å finne en av disse
Utsikten fra toppen, Dyrhaugsryggen i front, mener man kan skimte Både Autsbotntind og Ringstind bak
Utsikten fra toppen, Dyrhaugsryggen i front, mener man kan skimte Både Autsbotntind og Ringstind bak

Nedover i raskt trav mot Turtagrø og enkel sykkeltur tilbake til Haflso. Turen tok omlag 10-11 timer. Møtte på noe rein inne i Skagadalen, som var en fin opplevelse.

På veg ned møtte jeg en tre fire reinsbukker inne i Skagadalen
På veg ned møtte jeg en tre fire reinsbukker inne i Skagadalen

Nordre skagastølstind er første topp over 2000 moh i Skagastølstraversen, som i alt har 4 topper over 2000 moh med Storen som høyest på 2405 moh og i den andre enden av traversen

Skagastølstraversen. Storen bakerst
Skagastølstraversen. Storen bakerst

Glittertind 2452 moh (2464 med breen)

Glittertinden er et fantastisk fjell, en spektaktulær topp med en utrolig utsikt. Denne ble besteget sammen med min sønn som da akkurat var 7 år. Vi syklet inn til Glitterheim fra bommen, ca 12 km. Det var fantastiksk vær og vi gikk lett opp og lett ned på omlag 5 timer til og fra Glitterheim. Det sies at Glittertinden har skyer rundt toppen over 300 dager i året, men denne dagen var det ikke en sky å se

Anbefaler solbriller og solkrem!

På vei inn til Glitterheim på medbrakte sykler
Turistforeningen er en velkommen veiviser
Lunsjpause når vi nådde breen
Far og sønn har nådd toppen av Norges nest høyeste fjell
Fornøyd gut på vei nedt, toppen i bakgrunnen
Finner roen med god utsikt, Veotindene i bakgrunnen