Fanaråken 2068 moh

Fanaråken sett fra Steindalsnosi. Skagstølsryggen bak, deretter Dyrhaugsryggen.
Fanaråken sett fra Steindalsnosi. Skagstølsryggen bak, deretter Dyrhaugsryggen.

Fanaråken ligger som et hjørne av Sognefjellet, mellom Steindalsnosi lenger nord og Skagastølsryggen lenger sør. I 1862 var Ibsen som et ledd i sin tur fra Lom til Luster innom Fanaråken. Det var nok på denne turen han gjorde research til Peer Gynt som kom ut to år senere. Ibsens kommentar om Fanaråken skal ha vært: «Gå aldri dit!».

Den enkleste og korteste vegen til Fanaråken starter ved Turtagrø på 868 moh, inn Helgedalen og følger stien opp. Dette er også traseen for løpet Fanaråken opp, som strekker seg over 8,4 km og 1200 høydemeter.

Vår tur til Fanaråken var et ledd i en firedagerstur. Fridtjov Fremstad, Bjørn Bye og jeg hadde fredag kveld midt i juli 2001 startet ved Turtagrø, og overnattet på hytta på bandet. Lørdag gikk vi ned en ikke lenger merket sti ned i Midtmaradalen. Ned i dalen her er det egentlig sikringsbehov, og noe tau var hengt opp som man kunne benytte. Dette er jo lite sikkert, da tau du ikke har festet selv skal du ikke stole på. Disse tauene er nå fjernet, slik at eventuelle turgåere ikke skal tro at Turistforeningen eller andre legger opp til at det skal gås her. Like fullt er det en fin tur hvis man vet hva man gjør. Etter en lang marsj gjennom Midtamaradalen og deretter Utladalen i sol og shortsvær kom vi opp til Skogadalsbøen. Herfra gikk vi søndag morgen nordover mot Fanaråken i tett skydekke og kaldere vær. Dette er en grei tur i pent vær. Utover dagen blåste det opp med regn. Etter vært som vi vant høydemeter gikk nedbøren over til snø. De siste kilometerne inn mot Norges høystliggende turisthytte gikk vi fra løypestikke til løypestikke med null sikt. Jeg vil anta at vinden på toppen var opp mot liten storm, da det var vanskelig å holde seg oppreist.  Snøstorm midt i juli er bare å regne med i den norske fjellheimen.

Dårlig vær, men godt humør på toppen. Null utsikt. Fridtjov Fremstad, Torger Kjeldstad, Bjørn Bye
Dårlig vær, men godt humør på toppen. Null utsikt. Fridtjov Fremstad, Torger Kjeldstad, Bjørn Bye

Treretters middag i en varm stue er fantastisk i over 2000 meters høyde når vinden hyler og nedbøren slår mot vinduene. Det sies at det er overskyet på toppen her 300 dager i året, slik var det også når vi gikk til bords. Utover middagen stilner vinden, og med ett så slår solen igjennom og et fantastisk skue åpner seg opp. Alle til middag løper ut og får med seg åpningen. Ett kvarter etter lukker hullet seg igjen, og showet er over. Et av de mest fascinerende synene her er utsikten ned i Årdal, og det jeg mener er fjorden. Her har vi altså utsyn ned de 2000 høydemeterne vi er ute etter.

Dagen etter hadde vi en lett tur ned i Helgedalen og tilbake til Turtagrø. De første 4 kilometerne er bratte, hvor man går ned 1000 høydemeter, før det hele avsluttes med 4-5 km på veg i slak nedoverbakke.

Helgedalen med Fanaråken innerst
Helgedalen med Fanaråken innerst

Store Ringstind 2124 moh

Dyrhaugsryggen og Ringstind sett fra Storen
Dyrhaugsryggen og Ringstind sett fra Storen

Få topper har har en så fasinerende profil som Store Ringstind. Når man har vært på mange av toppene i Hurrungane, så er det Ringstind sammen med Storen som er mest forlokkende.

Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen
Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen

Ringstind gås best på senvinteren.- Da er det fremdeles så mye snø at man kan gå på ski inn Ringsdalen, samtidig som snøen er lite rasfarlig. Det var også min og Fridtjov Fremstads plan, når vi sent fredag 03.05 i 2012 la oss inn på Turtagrø.

Når Sognefjellet åpnes rundt 01.05. er brøytekantene fasinerende høye
Når Sognefjellet åpnes rundt 01.05. er brøytekantene fasinerende høye

Lørdag morgen er det en kort kjøretur på veien mot Årdal, før vi stopper sammen med en klynge med andre biler. Det er flere som skal på tur. Værmeldingene er ikke helt med oss, men det er mulig at det kan åpne seg opp en luke litt senere på dagen. Klarvær er en forrutsetning for å gå på Ringstind. Spesielt når man skal kjøre ned, må man vite hvor man skal og hvor man ikke skal.

Innover Rinsgdalen blir været bare dårligere, vinden øker og det tar til å snø. Lengst inne i dalen starter stigningen. Her går man et stykke til venstre for enden av dalen for å unngå snøfondene som henger utover rett i mot. Videre er planen å bak disse fondene, men foran en annen mindre topp. Her ser det fra innerst i Ringsdalen luftig ut. Forbi dette stykket skal man svinge opp til høyre og da kommer man inn på den 45 grader bratte siden, som er flat og fin å kjøre ned på. Her vi sliter er snøen bløt og tung, og det tar bra på med tungt utstyr. Fridtjov går med fjellski og feller, jeg med telemarkski og feller. Turen hadde nok vært lettere hvis vi hadde investert i nytt randonee utstyr. Men vi tenkte at folk har gått her på ski, lenge før randonee ble et begrep.

Lunsj over Ringsdalen. Været ser bra ut nordover, men sørover mot Rinsgtind blir det bare værre
Lunsj over Ringsdalen. Været ser bra ut nordover, men sørover mot Rinsgtind blir det bare værre

Vi setter oss ned opp på brekanten over Rinsgdalen og tar lunsj. Været er dårlig, vi er slitne og ser at skyene og vinden pakker Ringstinden inn. Det er ganske klart for oss at vi ikke kommer opp på Rinsgtind denne gangen. Vi møter også et par svenske karer med mye bedre ustyr enn oss som kommer kjørende ned. De har ventet i flere timer litt lengre oppe, men har nå gitt opp.

Sore Rinsgtind viser seg ikke fra sin beste side
Sore Rinsgtind viser seg ikke fra sin beste side

Her vi sitter og blir enige om at vi ikke kommer opp ser vi ikke toppen av Ringstind lengre. Ringstind er ikke en veldig krevende topp, men det er veldig væravhengig om man kommer opp eller ikke. Dessverre er det slik at når man bor på østlandet og de fleste toppene er en dagsreise unna, så må man planlegge turene uavhengig av været. Rinsgtind kom vi ikke opp på denne gangen, men vi skal forsøke igjen. Toppene står der til neste gang.

Fridtjov Fremstad glir ned Rinsgdalen på veg tilbake. Ringstinden er bak der i skyene
Fridtjov Fremstad glir ned Rinsgdalen på veg tilbake. Ringstinden er bak der i skyene

På veg nedover Ringsdalen er forholdene god nok til å bare gli rolig. Fridtjov sine lette fjellski blir litt for lette, mens jeg som har tyngre ytstyr koser meg ordentlig nedover her. Forskjellen hadde nok blitt enda større hadde vi kommet helt opp og opplevd 45 graders helning på veg ned.

Ferdig for denne gang
Turen er over for denne gang. Å ikke komme opp på toppene er en del av gamet

Ved godt vær og greit føre vil jeg anta ikke mer enn gode tre timer opp og 1, 5 time ned fra enden av Ringsdalen

Vestre Austanbotntind 2100 moh

Austanbotntind sett fra Soleibotntind, legg merke til snørenna som kjøres på brett og ski
Austanbotntind sett fra Soleibotntind, legg merke til snørenna som kjøres på brett og ski

Austanbotntindane er en fabelaktig ryggtravers med i alt 6 topper over 2000 moh. Denne turen beskriver de to enkleste, mens de neste fire inkludert Store Austanbotntind venter på å bli besteget. Austanbotntindane ligger i Hurrungane og er lett tilgjengelig fra vegen fra Turtagrø til Årdal. Jeg stoppet rett nord for bommen sammen med mine to faste følgesvenner Bjørn Johan Bye og Fridtjov Fremstad. Herfra er det snaut 4 km i lutlinje og 900 høydemeter til toppen av Store, en skikkelig godbit med kort adkomst.

Denne turen ble gjennomført i slutten av september 2010. Ved avresie Oslo hadde vi ambisjoner om å nå Store, på tross av at mange sikrer på denne toppen og vår erfaring med sikring var tilnærmet lik null. Ved godt vær og godt føre skal det være mulig å nå toppen uten sikring. Ved avreise Turtagrø lørdag morgen var det ingen som trodde vi ville komme opp på store uten sikring pga av frost og snøfall natten før. Uansett la vi ut, med godt humør og isøks som eneste sikring

Opp til Vestre Austanbotntinden (V1) 2100 moh er det noe enkel klyving de siste 50 høydemeterne før selve toppen flater ut

Vestre Austanbotntind 2100 moh
Vestre Austanbotntind 2100 moh

Været er godt og selv om det er noe snø så har vi fremdeles trua på at Storen kan nås når vi når Vestre

Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen
Bjørn Bye poserer på toppen av Vestre Austanbotntind. Ringstind i bakgrunnen

Herfra krysser vi en sagnomsust snørenne, som kjøres på både ski og brett av de mest ihugga randoneeutøverne. Ned mot snørenna er det også en del klyving, men kampesteiner sikrer slik at det ikke er altfor luftig. Det er mye snø flere steder og et glipptak vil ha et utvilsomt tragisk utfall.

Snørenna mot soleibotn. Her er det bratt
Snørenna mot soleibotn. Her er det bratt

På neste topp Vestraste Austanbotntind blåser det opp og tåka kommer sigende. Det blåser såpass at vi har problemer med å stå oppreist i kastene

Vestraste Austanbotntind 2020 moh. Legg merke til hvordan vinden tar i luestroppen til Fridtjov
Vestraste Austanbotntind 2020 moh. Legg merke til hvordan vinden tar i luestroppen til Fridtjov fremstad

Med dette været forstår vi at det er uaktuelt å forsøke seg på Store. Som så mange andre ganger må en topptur avbrytes pga av vær og føreforhold. Toppsanking er en utsatt sport, og mange forsøk må til. Likevel fikk vi to av 4 topper og det er jo ikke å kimse av.

Når vi snur nesa nordøstover igjen på veg ned, ser vi Josten i det fjerne. Den må gås en dag
Når vi snur nesa nordøstover igjen på veg ned, ser vi Josten i det fjerne. Den må gås en dag

Nedover minnes jeg at vi hadde en del artige skliopplevelse på lange passe bratte snøtraverser. Omlag 3 timer opp og 2,5 tmer ned inkludert pauser. Det var ike så langt igjen til Store så jeg mener vi bare hadde trengt en time til totalt sett, hvis det hadde vært mulig å komme seg opp